Barnebarn og friminutt, en fantastisk kombinasjon!
Morgen har noen som kvelden ikke har….
”Kan du være med meg å bompe trappen,-kom bestemor Fabian vil gjerne bompe trappen, være med.”
Jeg er i friminutt. Selv om dagen i går var hektisk så var det så vidunderlig vakkert å få være sammen med barnebarnet på 17 måneder en hel dag. Bare vi to sammen!
Han prater som en foss, hele tiden og det er så vakkert.
”Aaah…kose moppen, moppen være med å sove?” Så koser han med moppen, som i beste ”soplimevalsen.”
Det er både godt og utfordrende å registrere at jeg klarer å være der tilstede sammen med barnebarnet uten å tenke at jeg samtidig må være i beredskap for neste trekk i livet mitt. Alle ”burde, burde’ne” fikk fri i går fordi jeg skulle være sammen med Fabian og bare han. Jeg fanget en tanke om et ”burde” som kom seilende, og klarte å parere den elegant med å fortelle meg selv at nei, i dag skal jeg være her med Fabian fordi det er det jeg vil og det beste som kan være denne dagen. Og sånn ble det!
Kanskje det høres rart ut, fordi jeg har klart det mange ganger før , det å være sammen med barnebarna, men å registrere at tankene mine og kroppen min var med meg, det var faktisk en sterk og god opplevelse. Det å legge seg i går kveld med en kropp som var sliten men så veldig fornøyd, det er lenge siden sist. Vanligvis er det ”tankene” mine som sliter meg ut.
Vi avsluttet dagen med babysvømming i går. Jeg tror det er mulig å forstå lykken over å bli vist så ubetinget tillit og kjærlighet fra en 17 måneder gammel gutt som hiver seg ut i vannet for å svømme til bestemor som tar i mot.
I dag er gutten i barnehagen. I det de går ut døren i dag tidlig hører jeg Fabian si: ”Fabian umulig tullegutt?”, og en voksen datter som nærmest får latterkrampe av sin lille sønn en hektisk tidlig morgenstund.
Lykke!
Ringshaugstranda i vinterprakt
- Publisert i: Uncategorized
Flott innlegg – innstilling og foto! Jeg tror denne dagen er noe du skal ta vare på som en erfaring. Jeg tror der ligger nøkler til veien videre: våge å være her og nå. Et skritt om gangen, en dag om gangen…og så noen sånne lykke-boble-dager innimellom…
. Lett å si, ikke alltid lett i hverdagen ;)men litt mer av den holdningen tror jeg vi trenger .
Så deilig det må være å ligge og lytte til slike lyder!
Bare det å være helt tilstede i lydene og ikke ha det distanserende lokket som gjør at alt kommer på avstand, er så godt.
Sliten av en kropp som er brukt, det er et savn også her (men av andre grunner).
Ønsker deg en veldig god helg!
deilige lyder, ikke minst det å våge å være i dem!