«Morgenen har noe som kvelden ikke har, den har oppbrudd i sine smil, og valgmuligheter i sitt brudd med mørket».

roennaugrevheim ♦ 17. januar 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Denne teksten sto på et bilde jeg fikk i gave fra min søster etter at Solveig var død.

Jeg planla starten på dagen i dag, i går kveld, men bare starten. Det var sikkert lurt å planlegge noe, enda lurere om jeg hadde planlagt litt lengre frem enn til kl.10.00.

Jeg gjorde det fordi jeg ante at det kunne være lurt, sånn at jeg kom meg i gang med dagen i dag . De siste morgenene har vært tunge, og da mener jeg tunge som i ”orker ikke”. Nå har det vært dager som ikke har hatt særlig mye innhold utover tankeaktivitet ( og trimsykkel da) og det, det er ikke nødvendigvis så lurt. Er noe med denne fryktelig negative spiralen som skrur deg nedover, litt fortere enn den skulle.

For, eller kanskje  i dag, har jeg «bare» laget knekkebrød som står i ovnen, fordi jeg planla det i går. Fire brett med ganske gode knekkebrød.

Super gode knekkebrød i hjemmelaget kurv og et glass nykokt eplesyltetøy. Bildet fra en gang i høst…

I natt ble det veldig få timer med søvn, og de timene som jeg sikkert nok sov var fryktelig «travle». Jeg drømmer og kaver og jobber og svetter og slenger meg rundt, livredd for å vekke han som ligger ved siden av meg som har vekkeklokken på 05.10. De siste dagene, ganske så nøyaktig siden søndag som var da jeg begynte å tenke på den terapitimen jeg skulle til på mandag, har vært vanskelige. Å gjøre disse dypdykkene , og finne frem til vonde og vanskelige minner er krevende. Fryktelig krevende.

Jeg kunne selvfølgelig valgt å legge meg på et annet rom, slik at jeg slapp denne bekymringen om at jeg forstyrrer den andre om natten. Men når dagen har vært der ganske så kjemisk fri for andre mennesker å snakke med ”face to face”, ja da er det ganske deilig å være sammen med noen, selv om jeg ligger der og faktisk ikke orker å ta imot en klem engang. Jeg tror også at kvaliteten på søvn både for bautaen og meg, etter 34 år ved siden av hverandre , ikke nødvendigvis ville blitt bedre om jeg hadde flyttet inn på et annet rom.

Og ute er det kaldt, friskt og vakker sol. ”Tjukken” ( den ene villkatten) fryser og kommer inn for å varme seg. ”Ho litla” har fått saueskinn til å varme seg på. Jeg selv sliter sofakroken med meg selv, strikketøyet og tankene mine.

Morgenrøden den 17.januar 2013 gjennom kjøkkenvinduet