Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Hva påvirker vår evne til empati?

“Det er god grunn til å tro at veien til våre hjerter og til en aktivering av medfølelse går gjennom identifisering med enkeltmennesker som rammes”.

http://www.dagbladet.no/2013/01/11/kultur/debatt/debattinnlegg/medfolelse/lidelse/25194824/ 

Dette skriver Dyregrov i et debattinnlegg i Dagbladet lørdag 12.januar.2013.

Han trekker linjer mellom de store katastrofene med enorme lidelser som det vi ser i Syria i dag med eksempelsvis den oppmerksomheten Nathan, asylsøkerbarnet i Ytre Arna får. Om empati som endres og samfunnsmessige farer knyttet til dette.

Empati kan forklares enkelt med at det er er evnene til å tenke seg at en «går i den andre sine sko», velvitende om at det ikke er du selv som har dem på.

Vi orker ikke ta inn over oss det som skjer i Syria, det blir for svært og uhåndterbart. For hva kan vi egentlig gjøre? Opplevelsen av hjelpeløshet kan kvele mange engasjement.

Nathan ser vi lekende i gaten med sine jevnaldrende kompiser, og kanskje bremser dette min  evne til å ta inn begge deler fordi jeg faktisk plutselig ser Nathan i bildene fra Syria?

“I tillegg kan jo stadige beretninger om enkeltskjebner endre vår evne til empati. Terskelen flyttes og det skal stadig mer til før vi reagerer”. A.D

For det er nettopp dette spørsmålet jeg sitter igjen med. Om terskelen er flyttet eller ikke. Dette er nok ikke jeg den rette til å svare på. Kanskje jeg ikke engang burde spørre? Fordi jeg  har  hverken empiri eller kunnskap til å vite nok om temaet. Men det jeg tror er at empati er blitt en type “seminarord”, en evne vi tror vi er født med. Som bare er der, velutviklet og god.En tilstand vi uten videre bare er i, fordi vi tror det er sånn det er. Og det vet jeg ikke er rett. Empati er prosess, den endres og utvikles og påvirkes.

Vi blir “pushet” inn i ulike voldsomme hendelser der enkeltpersoner er berørt gjennom bilder og emosjonelt påvirkede reportere, som drar igang et følesesregister hos oss som jeg opplever grenser til det uetiske noen ganger.

Å bo I Ytre Arna uten å være kjempe engasjert i Nathan er uhørt.

Med fare for å “skue egen navle”, så tror jeg at fokus på enkelt skjebner versus store katastrofale lidelser har endret seg.

Jeg tror at for 30 år siden så var det de store katastrofene som fikk mest oppmerksomhet. Iverksetting av krisegrupper i by og kommune. Spalteplass i avviser og fokus i nyhetsoppslag.

Enkeltskjebner hørte vi lite om? Eller? For de var der vel da også?

Jeg vet sågar at jeg har sagt at dersom en katastrofe skulle skje i mitt liv, en gang til, så håper jeg det blir en type katastrofe der mange mennesker er innvolvert. Jeg har levd et liv der jeg har trodd at det ville kunne hjelpe meg til å håndtere min egen katastrofe bedre. Om det er rett eller ikke vil jeg aldri få svar på. Men det jeg vel har kjent behov for er at de rundt hadde vært mindre redde og mer nær meg og min katastrofe. Empati virker liksom ikke for den som rammes, om ikke noen viser eller forteller eller støtter.Ikke bare gjennom snakk med naboen, men direkte  til den som er rammet, og at den som trenger omsorg og medfølelse må tro på at intensjonen bak er ekte. Da tenker jeg at empati er empati.

Men hva er best. Å beskytte seg selv, eller bli beskyttet av det samfunnet vårt bestemmer at vi skal beskyttes mot. Eller det media og politikerne våre velger for oss.

Jeg vet at bildene fra Syria ryster meg i hjerteroten, mens bildene fra Klepp i Rogaland, med lavmælte reportere nesten gjør meg provosert.

Bilde

Det skal bare litt varme til før knoppen brister…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: