Om å møte den andre der han er…

roennaugrevheim ♦ 15. januar 2013 ♦ 2 kommentarer

Etterlyser smidigere fagfolk!

http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/etterlyser-smidigere-fagfolk

Hjelp, den der er vanskelig, tenker jeg når jeg leser. Smidigere fagfolk. Hvordan skal en få det til? Jeg har selvfølgelig egne erfaringer som parameter for mine bekymringer.

Så kommer ordtaket om ”å ikke kaste stein når en sitter i glasshus”, seilende inn i tankene mine. Fordi jeg er en av disse fagfolkene, som plutselig befinner meg på den andre siden, og som tenker at dersom smidig betyr at en må være litt modig også, ja så er jeg så hjertens enig. Fordi jeg tror ikke det er så veldig mange modige fagfolk, egentlig og dessverre.

I går fikk jeg en ”språkvasket” artikkel til gjennomlesning. Den heter ”Det vi ikke kan snakke om”, og det er dette den handler om, nemlig det at fagfolk ikke er så modige at de våger å være smidige. Jeg spør sågar om det er plass til eksistensielle kriser i det psykiske helsevernet vi har.

Kari Martinsen sier at omsorg er en livsytring. Jeg tror smidigheten som blir etterspurt er en del av denne livsytringen. En livsytring vi som helsearbeidere ikke kan fraskrive oss. Den er der og innebærer at vi som helsearbeidere evner å være tilstede i situasjonen med pasienten og møte vedkommende med tillit og åpenhet. Der pasienten er.

For er ikke nettopp dette stikkord som gjelder i all mellommenneskelig kontakt, tillit og åpenhet. Eller som Søren Kierkegård sier:

Om hjelpekunsten

Av Søren Kierkegaard

Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.

For å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn ham, men dog først og fremst forstå det han forstår.
Når jeg ikke gjør det, så hjelper min merforståelse ham slett ikke. Vil jeg likevel gjøre min forståelse gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig og stolt, så jeg i stedet for å gavne ham egentlig vil beundres av ham.

Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først og fremst ydmyke seg under den han vil hjelpe, og derved forstå at det å hjelpe ikke er å herske, men å tjene.

Dersom du ikke kan begynne således med
et menneske at han kan finne en sann
lindring i å tale med deg om sin lidelse, så
kan du heller ikke hjelpe ham. Han lukker seg for deg,
han lukker seg inne i sitt innerste – og prek du så for ham…

I går fortalte jeg psykologen min at jeg har nok tillit til han nå til at jeg kan klare å være så åpen som det er nødvendig for at jeg skal våge å være i prosess. Terapeuten min må på sin side  ha vært ”smidig” nok til å ikke slippe taket i meg, fortsette å bekrefte og ikke minst møte meg der jeg er for å låne meg nok tillit til at jeg kan stole på.

Kontinuitet, tillit og åpenhet.

Er det dette som er den smidigheten som etterlyses egentlig ?

Jeg tror fortsatt det er mange som trenger å rope med litt høy stemme. Det er enda en vei å gå, og vi har alle potensiale til bedring.

«The brigde between people is a hug».

Kjøpt av en rumensk kunstner i Romania.