Å leve utenpå seg selv

roennaugrevheim ♦ 14. januar 2013 ♦ 4 kommentarer

”Å leve utenpå seg selv”, leste jeg som en måte å eksistere på når en sliter med psykiske utfordringer.

Jeg lever utenpå meg selv.

Jeg har levd utenpå meg selv så lenge jeg kan huske.

Livredd for å slippe noen inn.

Livredd for å slippe meg selv inn til og med.

For å beskytte meg selv har jeg hatt det travelt.

Jeg har trengt å ha det travelt. Jeg har trengt å være to hestehoder fremfor andre, fordi jeg har hatt behov for å være i beredskap med tanke på for eksempel en avvisning. Fordi  for krenkede mennesker er det lettere å avvise enn å bli avvist.

Jeg tror min største utfordring for å klare å være utenpå meg selv har vært konsentrasjon, eller mangel på denne. For å bøte på dette har jeg lært meg kunsten å assosiere. Fri assosiering. Utover alle grenser. Assosiering er motstykke til dissosiering, og jeg tror rett og slett jeg har brukt assosieringen til å dissosiere. Fordi om jeg ville blitt værende i den tanken som kom, og som kanskje begynte å gro, så ble det for truende og for vanskelig. Jeg har sånn sett valgt assosiering , uten å velge, men for å forsvare meg mot plagsomme og vonde tanker og minner. Dette i et tett samarbeid med behovet for å ha kontroll over det som er tett rundt meg. Følelsesmessig kontroll, der bekreftelsen har vært sentral.

”Hvordan ville du vært tror du, om du levde inni deg selv, innenfor det som er utenpå”, spurte psykologen.

Jeg tror vel ikke jeg ville vært så annerledes, men kanskje jeg hadde akseptert at jeg er god nok. God nok i kraft av at jeg er meg?

Inn-ut, eller ut-inn?