Kampen

roennaugrevheim ♦ 9. januar 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Jeg har skrevet og snakket, snakket og skrevet, grått og skreket, vært forbannet og fortvilet over det slitsomme faktum at jeg skulle lære meg å finne nok trygghet hos min nye terapeut til at jeg kunne våge å være tilstede i terapitimene jeg så sårt trenger.Fordi jeg trenger dette for å klare å bli værende tilstede i livet mitt. Et liv som gir mening.

Så kjenner jeg plutselig at dette skal gå. Det er ingen lykke følelse, men likevel godt å erkjenne.

Terapeuten min er en person jeg våger å stole på. Det kjennes godt.

Han inngir til den tilliten som skal til for at jeg skal våge å være der sammen med han i prosessene mine. Jeg har ikke tenkt å slippe til ord som ”burde klare”, eller ”tror det skal gå”, eller ”jeg håper” fordi det vil ta alt for mye plass hos meg.

Jeg er klar for ferden videre, og jeg sier ikke noe om at jeg syns dette har vært et langt svangerskap, fordi det føles mer enn lenge. Det er  9 mnd. siden jeg fikk «ny behandler», som heretter skal omtales som  min behandler. 

Med hengende hode og piggene ute.

Denne frøkapselen, eller visne tistelen gav meg assosiasjoner om hvordan jeg har følt meg i møte med terapeuten min.