Jammen, du er jo et offer…
Jeg har skrevet, dvelt ved, og forundret meg mye over dette med å være et offer eller ikke. Jeg opplevde det som veldig ubehagelig da jeg direkte ble bedt om å la være å ta på meg en offerrolle.
I dag tolker jeg det ubehaget som usikkerhet? Hva mener de egentlig, de som ber meg om dette? Hvorfor er det så galt av meg?
Så våget jeg si dette til psykologen. Da ser han på meg og sier med rolig og trygg stemme.
”Jammen,- du er jo et offer. Et offer på mange områder og på ulike måter. Du har lov til å kjenne deg som et offer”.
Selv en «bauta», eller kantstein, eller varde trenger noen ganger noe å støtte seg til. Selv om stålstreng kan være nødvendig hjelpemiddel
Jeg tenker at det er noe helt annet å bli værende i dette. Å se på seg selv med armod og fortvilelse. Men at andre skal fortelle meg at jeg ikke skal ta på meg en rolle jeg ikke ”har gjort meg fortjent til”, det skal jeg faktisk få slippe.
I går da jeg var på tur med Sol’a mi, fortalte jeg dette. I bilen hjem sa hun plutselig: Jeg tenker på det som psykologen din sa, om at du faktisk er et offer. Så befriende og godt, og så troverdig! Det måtte være godt for deg å høre!
Det var så godt å få dette bekreftet. Bli bekreftet på at tanken min, eller opplevelsen min, eller måten jeg noen ganger uttrykker meg og mitt på, er med stemmen til et menneske som faktisk er et offer.
Og som sagt, det er noe helt annet , det å bli værende i denne rollen, slik at jeg tar på meg en type offerrolle. At det blir en overlevelsesstrategi.
For hvem vil det?
Hvem ønsker å være et offer?
- Publisert i: BEHANDLING ♦ PTSD
- Tagget:offer, offerrolle
Bak fasaden - Rønnaug 
Sterkt innlegg – igjen.
«Det var så godt å få dette bekreftet. Bli bekreftet på at tanken min, eller opplevelsen min, eller måten jeg noen ganger uttrykker meg og mitt på, er med stemmen til et menneske som faktisk er et offer.»
Jeg tror det er her det starter: prosessen med å komme videre. Først BEKREFTELSE. Så prøve å FORSTÅ. Og så etter hvert prøve å nøste i flokene som har dannet seg i sinnet på grunn av DET DU HAR BLITT UTSATT FOR. Hvor lang tid den prosessen tar, er det ingen som vet.
Folk sier ofte ting som oppleves sårende….. Jeg vil tro det ofte skyldes usikkerhet og manglende erfaring. At de sier noe for å demme opp for ubehaget og usikkerheten
de selv kjenner på i møtet med noen som sliter.
Og den som har opplevd dyp smerte, klarer ofte ikke spørre tilbake hva som menes med kommentaren. Fordi en blir truffet i følelsene. Og dermed blir det enda en bør for en sliten kropp… Og så oppleves relasjonen og kommunikasjonen vanskelig.
Da er det godt at det finnes flinke psykologer som er i stand til å lytte og se sammenhenger 🙂 Klem
og venner:)
🙂 venner – viktige – verdifulle 🙂