Vektkontroll i andre etasje.

roennaugrevheim ♦ 4. januar 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Kafka i andre, kanskje det ser bedre ut og er lettere å lese om jeg skriver det på denne måten? Kafka i 2. kan gjerne lett bli lest som kafka 2, og hva da med kafka 1?

Kanskje det er kafka 1 i andre jeg vil fortelle om nå? Det kan godt passe det, med en del tall og verdier.

Det har i en del år vært fokus på eldre sin ernæringstilstand, eller kanskje mangel på? Sykehuspasienter og sykehjemspasienter , primært de gamle, eller gamle-gamle av pasientene som alt for ofte er i en elendig ernæringstilstand. Som sykepleier blir en oppfordret og pålagt å holde kontroll med vekt og BMI for å unngå ulike komplikasjoner og i verste fall under- og feilernæring som årsak til død. En tilstand for Norge  sin helsevelferd som selvfølgelig er helt uakseptabel.

For meg som leser tabloid presse og er inne på “verdensveven” en del ganger om dagen, så er tilbud og lovprising av fedmeoperasjoner å finne rett som det er og best som det er. Dette som ytterste konsekvens når overernæring er tilfelle. “Bli – slank” tilbud popper opp hvor enn du snur deg.

To motpoler som velferdssamfunnet vårt, tror jeg, nok kommer til å slite med i uoverskuelig fremtid. Det vil også (tror jeg)være viktige programposter for alle helsearbeidere som følger pasienter over tid, som f.eks. de som bor på sykehjem eller andre institusjoner og selvfølgelig fastlegene.

Jeg har har så lenge jeg husker hatt et anstrengt forhold til egen kropp. Jeg har liten forståelse for hvor “liten/stor” jeg egentlig er, eller om jeg er sånn ca. normal, jeg føler meg alltid for stor. Om noen har kommentert at jeg er tynn, fin, passe eller noe i nærheten av dette, har jeg vel stort sett hipset på skuldrene og tenkt at jaja, noe må de vel si om stygge meg. Det er egentlig ganske slitsomt å aldri føle seg fin. Men det er vel også en form for forsvar, selv om en paradoksalt nok ønsker å bli bekreftet. Forunderlige mekanismer som er i sving.

Å skjule sin egen vekt er umulig. Å skjule den for seg selv er like vanskelig, spesielt da progresjonen med tanke på økende kilo er slik som den har vært for meg siste to årene. Jeg har nesten ikke annet enn gammel utvasket tricot som passer meg av klær. Mellom 20 og 30 kg. pluss merkes. En kan faktisk bli deprimert av mindre, jfr. den legen som så hyggelig sa at, det må jo være noe som holder depresjonen din ved like, som vi ikke finner ut av. Dette sa hun etter 1,5 konsultasjon. Joda, jeg tror vel at det kan være mange og ulike årsaker, men ikke noe som trengte tiltak som hun så hjertelig skisserte der og da.

Da jeg i romjula I fjor reiste til sykehuset var jeg 15 kg. lettere enn hva jeg er nå, men likevel for tung.

Innkomstsamtalen med sykepleier var blodtrykk, blodprøver og så vekt. Sykepleier merket nok min skepsis til å tråkke opp på vekten, og sa riktignok at jeg ikke var nødt.(?) Men “snillpike “syndromet mitt slår til, og jeg er for sliten og vettaskremt til å motsi , eller spørre hvorfor. Vekta viser 80 kg., og jeg kjenner jeg synker sammen. Jeg føler det som motbydelig, men sier ingen ting.

Så er det ikke mere snakk om hverken blodprøver eller vekt. Alle inneliggende pasienter blir oppfordret til å gå i “kantina” å spise. Der sitter vi hver for oss, ikke i et fellesskap, og trykker inn det vi vil, eller ikke trykker inn, fordi det faktisk er ganske ubehagelig å være i dette felleskapet. Vi kan få spise på posten, men bare dersom det er alt for vanskelig å gå til kantina, og helst ikke da heller fordi da kan det hende kjøkkenet forsvinner fra institusjonen. På min “beste” dag så må jeg innrømme akkurat det bryr meg mindre. Jeg er her så definitivt ikke for maten, men at den er god er selvfølgelig ikke noe minus. Med et slikt system, så forstår jeg enda mindre bak hensikten av den veiingen. Ingen vet eller ser om vi klarer få i oss nok næring. Eller hvor mye som ligger i nattbordskuffen av godis fra butikken, eller?

Mot slutten av oppholdet spør jeg en dag etter blodprøvesvar og videre hva hensikten med denne vektkontrollen egentlig er. På spørsmål om vekt så er svaret at noen ganger så er det noen pasienter som får medisiner som de legger på seg av og da kan det hende de trenger hjelp fra oss til å regulere bla. bla. bla. Men vekt av alle pasienter? Ikke en gang når jeg var gravid var det vektkontroll med mindre det var grunn til bekymring av et eller annet slag. Fordi jeg er skjør og sårbar, og enda mer skjør så følte jeg den vektkontrollen som så ubehagelig at jeg faktisk tenkte på den hver gang jeg såg den syltynne sykepleieren som hadde tatt min vekt. Og når det sirlig ble bladd i min mappe ved medsinutdelingen, “nå skal vi se, hmm”. Hadde jeg bare klart å rope høyt og skringende, bry dere om vekten min når jeg ber om dette, – ikke nå!

Og blodprøven som ble tatt, som kom svar på etter to dager til sykehuset, fikk jeg vite svaret på etter ca.5 uker og den viste at stoffskiftet mitt var helt på blåbærtur. Alt for lavt! Jeg innrømmer villig en “tenk-om” tanke og avmaktsfølelse, tenk om jeg kunne startet med medisiner mot for lavt stoffskifte allerede første uken, hva da?

Det som ser skjørt ut, kan godt være sterkt. De ser ikke ut til å stå så støtt disse vardene jeg møtte på turen i dag , og hjelper det med denne ståltråden?