Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Jeg er så sårbar…

Jeg er sårbar.
Fryktelig sårbar.

Dette er blant annet noe av det jeg ønsker meg en terapeut som jeg kan våge å være sammen med for å jobbe meg gjennom, – om jeg våger.
Våger å dele den sårbarheten som sitter helt fast inne ved hjerteroten, og som genererer enda mer usikkerhet.
Jeg forstår med intellektet mitt ( tror jeg) at jeg kan stole på den andre, men så kommer en frase, eller et dumt ord, eller en bevegelse, eller et eller annet som gir meg en lite spire til å tenke videre på, og jeg er fanget i denne spiralen over bekreftelse på at jeg betyr vel egentlig ikke noe for denne andre likevel.

Jeg har fått ny terapeut.
Nå har jeg besøkt han jevnt over siden i mai, og jeg føler meg fortsatt ikke trygg. Fordi han glemmer ting han sier han skal gjøre, så føler jeg at han ikke bryr seg, selv om jeg vet at alle kan glemme. Det er bare måten…og sakene han glemmer. Det føles mye verre at han glemmer at jeg får time 15min. før de timene som begynner 12.00- 13.00 eller 14.00, fordi det gjør at jeg slipper å møte en annen terapeut som genererer så mye usikkerhet og uro hos meg at timen min nesten føles ødelagt i utgangspunktet, enn at de papirene jeg trenger til NAV for å trygt kunne reise på ferie aldri blir skrevet.
Eller at gammel terapeut og ny terapeut sammen finner ut at en samtale sammen, de to og meg vil bli helt feil, uten å spørre meg, som har bedt om dette fordi det var noe som ble lovet meg før jeg startet med ny behandler og noe jeg håpte på kunne hjelpe. I utgangspunktet mente gammel terapeut at det var en god ide, og sjokket over å bli avvist desto større. De to har mange gode grunner for å mene dette, alt fra mange kokker og mye søl til at terapien går jo så greit. Hvorfor spør de ikke meg?
Legen på poliklinikken ( psykiateren) foreslo behandling som jeg takket nei til, og med det ble jeg skrevet ut. Kanskje jeg hadde det uansett, men med kunnskap om hvorfor poliklinikken ble kontaktet, så finner jeg det vanskelig å forstå at jeg plutselig ikke trenger dem mer. Jeg blir paranoid, og trekker en rask slutning at når jeg ikke vil gjøre slik de tenker , så gidder de ikke bry seg. Min fastlege var så usikker på medisiner osv. At hun henviste. Nå har jeg en fastlege som er 26 år, nyutdannet og som ikke ante at jeg hadde vært på sykehus, og som lurte på om det var noe spesielt som sto på akkurat nå, siden jeg trengte sovehjelp. Hun spanderte 10 minutter og avsluttet med at vi får gjøre godt forebyggende arbeid da, slik at du slipper innleggelse, og hun virket alt annet enn usikker…og jeg stoler ikke på.
Så om jeg ikke er sårbar fra før, så blir jeg det nå.

Jeg er oppgitt og sliten.
Følte det gikk greit, så opplever til og med at innleggelsen min blir brukt i mot meg i et argument.
Kanskje er det de vanskelige erindringene over at det er årsdager som passeres akkurat i disse dager som lar det bli ekstra tungt?
Det jeg tenker er at så lenge det er så lite trygghet, så lenge jeg ikke klarer å stole på, våger å si det som er vondt uten å bli møtt med motargument, ja så vet jeg jammen meg ikke hvordan dette kan komme til å gå.
Jeg er sliten nå og ber bare om å bli forstått fordi at den usikkerheten som rir meg bare gjør meg enda mer utrygg.

Reklamer

2 kommentarer

  1. Solbjørg

    Jeg ønsker så inderlig at du nå får gå inn i noen GODE DAGER nå, Rønnaug !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: