I have to do it my way…

roennaugrevheim ♦ 28. desember 2012 ♦ 3 kommentarer

I går kveld chattet jeg med en gammel , god kollega. En av dem som jeg føler er der, og som bryr seg og med det stiller meg spørsmål som jeg er nødt til å ta videre med meg selv og tankene min. Som nå, i en av mange refleksjoner her på bloggsidene. Nå trenger jeg bruke tid på å legge noen av tankene jeg har i fra meg, slik at andre nye og gode tanker kan få plass,- kanskje.

”Andre utenfra tror at du klarer fordi du faktisk viser frem at du klarer så mye”.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker denne påstanden, om eller at det er sånn, eller ikke. Jeg vet heller ikke om jeg kan være med på at jeg klarer så mye, fordi det jeg ønsker å klare en gang, føles så utrolig uoppnåelig. Det er nesten ikke mulig å ane det der fremme et sted engang. Det å føle at jeg er en del av et felleskap, og at jeg er forsonet med at livet mitt har blitt slik det faktisk er, at jeg klarer å være i dette på en måte som kjennes godt.

Så hva er det da jeg viser? Som gjør at andre tror at jeg klarer?

”Tankene vokser og du minker”? , også et spørsmål i går kveld.

Tankene om alle ”burde, burde” vokser. Og at jeg og mitt blir ”mindre”, er en naturlig følge av dette , tror jeg. Men det er ikke sånn det skal være., eller?

Jeg skriver blogg, og inviterer med det inn bak fasaden. Små øyeblikk, korte fortellinger og historier. Noen sekunder av livet mitt.

Mens tanken som vokser er den som for hver dag som går, gir meg bekreftelse på å ikke være en del av et for eksempel et felleskap. Fordi jeg ikke er i jobb. Fordi jeg ikke ser for meg å komme i arbeid igjen, i alle fall ikke i det yrket jeg har brukt et halvt liv på å dyktiggjøre meg selv i. At jeg vokser fysisk, fordi jeg ikke har krefter til å røre meg så mye som kroppen min trenger. Fordi jeg trøstespiser. Karbohydrater og godis som andre drar i hus , spesielt nå rundt jul, det døyver smerten av å ikke være en del av et arbeidsfellesskap eller et annet felleskap, eller en opplevelse av å være prisgitt et behandlingsopplegg som jeg ikke er sikker på om er rett eller… Fordi kreftene ikke strekker til.

Sorgen over en tapt barne- og ungdomstid, blir forsterket av at jeg ser og opplever at det jeg har med meg derfra ikke er noe. Jeg har ikke noe å mimre over, fordi det er så mye som forstyrrer. En ”reunion ” føles feil, fordi mimring fører meg rett inn i traumer.

Er dette å klare? Det føles ikke sånn. Det føles ikke å klare, det  å erkjenne at for 1 år siden i dag, ble jeg kjørt til et sykehus fordi jeg ikke klarte engang å være tilstede i mitt eget liv. På dette året som er gått kan jeg med rette si at jeg er blitt liten…veldig liten. Tausheten rundt og stigma som følge av denne hendelsen kan kvele.  Også fordi tankene som er og kommer om det året som har gått er mange, store og altoppslukende på så veldig mange områder. Jeg tror jeg vil bruke lang tid på å våge å slippe taket, våge å la tankene om dette året stoppe å vokse.

Opplevelsen av svik, som gjentar seg. Opplevelsen av å ikke bli hørt. Opplevelsen av å bli tingliggjort. Opplevelsen av å ikke kunne stole på, for hva vil de andre egentlig?

Er alt dette å klare?

Og hvorfor deler jeg dette med dere? Hvorfor bruker jeg tid på å skrive om alt jeg ikke klarer?

Kanskje fordi det er dette som er bak denne fasaden over alt jeg jo faktisk klarer. Bak det jeg viser?  Eller er det alt jeg klarer andre ser, det er det hjernen vår liker å ta inn. Fordi da kan en gjemme seg bak å si,” jammen hun klarer jo så mye”.

For selvfølgelig klarer jeg en del. Selvfølgelig klarer jeg noe. Selvfølgelig fordi jeg er så heldig at jeg har funnet glede i å formidle med ord en del av de tankene jeg har , og med det formidle også en del av det jeg får til.

Fordi det blir så viktig å dele, lese det jeg skriver, se på bilder jeg legger ut, se at det er prosess, da dette er en del av min terapi. Fordi jeg trenger å tenke positivt, og videre synliggjøre at jeg klarer noe. … og jeg gjør det på min måte., fordi det er det som blir rett for meg.

Kanskje jeg en dag kan si med Frank Sinatra :

I did it my way!