Jeg har så mye å lære

roennaugrevheim ♦ 26. desember 2012 ♦ Legg igjen en kommentar

Alt trenger ikke være slik det pleier være, fordi det faktisk ikke er slik det pleier likevel. Eller , hva er egentlig ”å pleie være”, om vi tenker oss litt om?
Jeg tror vi mennesker egentlig er redde for forandring. Tradisjoner og vaner , den forutsigbare verden representerer det trygge og gode, på både godt og vondt. Husker en gang en pleier som sa : ” Jammen det kan umulig bety noe om hun får brunostskiven først , hvorfor blir hun så irritert ? ”
”Men om det er det som gjør dagen hennes, betyr det da noe for deg å etterkomme dette ønsket”, var mitt svar, og ”vet du egentlig hvorfor hun blir irritert ?

En seinvakt i hjemmesykepleien for mange år siden, fikk jeg mot formodning litt ekstra tid. Neste pasient på listen min var en dame som likte forutsigbarhet. Jeg stoppet derfor bilen jeg kjørte inn på en bensinstasjon for å ringe henne. Jeg ringte og presenterte meg og sa at jeg har litt ekstra tid i dag, så jeg lurte på om vi skulle kose oss med litt is? ”Liker du is”? spurte jeg. Sint i stemmen svarte hun at, hadde jeg syns det var så godt så hadde jeg vel spist det jeg hadde i fryseren. ”Jammen, liker du sånne pinneiser” ? spurte jeg så. ”Ja”, svarte hun, og la på.
Jeg kjøpte med meg to ispinner, og reiste opp til damen. Det var en varm sommerkveld. Jeg ringte på og gikk inn til henne, og hun grep isen begjærlig. ”Nå må du arbeide”, sa hun til meg, mens hun slikket på ispinnen hun hadde fått. ”Nei, nå skal vi kose oss sammen” svarte jeg, ”jeg skal ikke arbeide hos deg før kl. 19.00”. Dette kommenterte hun ikke. Vi satt sammen, sa ikke et ord, og spiste is. Plutselig så hun på klokken og sa: ”Å hjelpe meg, no har eg gløymt bivirkningane mine, dei skulle begynt for 10 minutter siden”.

16.desember for så mange år siden at Ingrid bare var 6 år gammel, ramlet jeg og traff et armeringsjern som banet seg vei gjennom venstre låret mitt. Jeg hadde rikelig med overlevelsesinstinkt den gangen, og kom meg hjem på egenhånd, hvorfra ferden gikk med blålys til sykehuset der jeg tilbrakte dagene før jul, og delvis romjulen også. Fordi jeg blødde kunne jeg dø.

I fjor på samme dato, 16.desember hadde jeg overhodet ikke lengre vilje til å leve, og skulle nok sikkert blitt fraktet til et sykehus. Innleggelsen denne gangen ble utsatt til romjulen. Fordi jeg blødde ikke denne gangen.

Jeg kan ikke la være å reflektere over disse hendelsene, og trekker paralleller. Fra henne som glemte bivirkningene sine fordi hun ble avbrutt i rekken av forutsigbarhet med en koselig stund en sommerkveld, til disse to hendelsen mine som setter sitt preg på førjulstiden for meg. Disse to sammen med det faktum at sorgen over et barn for lite blir så tydelig disse dagene. Til jul er det forventet av graven skal pyntes med lys og krans, og jeg syns det er vanskelig.

Julen er en tid med forventning om tradisjon og forutsigbarhet. Jeg har hørt meg selv si mang en gang at jeg ikke er så tradisjonsbunden, ei heller mot jul. Men jeg lar meg fange. Gang på gang, akkurat på samme måte som hun som glemte bivirkningene sine et lite øyeblikk. Hverdagen og tankens kraft henter meg inn, ofte så brått og brutalt.

Jeg glemmer nok aldri denne datoen som heter 16.desember, men jeg kan prøve å gi den innhold som representerer den gode sommerkvelden med is spising sammen med en kvinne som glemte bivirkningene sine en liten stund.

16.desember 2012, middagsbordet dekket og jeg venter besøk av Håvard og Oda