et trist punktum…

roennaugrevheim ♦ 19. desember 2012 ♦ 2 kommentarer

Jeg måtte jo faktisk gjøre dette.

Ta turen til Dale for å hente tingene mine. De har stått stuet vekk i et kott ganske lenge nå. Det var jeg som ba om at noen måtte pakke vekk det som var mine ting fra kontoret mitt, eller i alle fall det rommet som jeg har disponert den tiden jeg jobbet i drømmejobben.

Ingrid var med meg som alibi, og det var faktisk veldig godt. Dette ble vanskeligere enn hva jeg hadde tenkt.

Jeg tenkte at jeg ikke skulle, for igjen å si at kom igjen, dette klarer du. Jeg skal jo bare gå inn på kontoret, si hei og hente tingene mine. Da vi bestemte oss for å ta turen visste jeg ikke at de skulle ha julelunsjen sin i dag. Det betyr mange folk. Og jeg, jeg ønsker vel egentlig ikke å treffe så mange. Og det var mange folk som var tilstede akkurat i dag. Mange som jeg ikke kjente, noen som jeg kjente men som jeg ikke hilste på, og så var det gode klemmer fra gamle kollegaer.

Det gjorde vondt å se kontordøren min, enda vondere faktisk å se henne som er ”min vikar”. Dette er på ingen måte sånn jeg ønsket at det skulle bli.

Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle kjenne på så mye sorg. Tapsopplevelsen tok nesten kvelertak. Det var ubehagelig og trist på en gang.

Skulle vel gjerne klart å være tilstede bare en liten stund, men det ble ikke sånn. Jeg bare var der. Det var greit nok egentlig, men likevel så feil, om det er mulig å forstå.

Når setter en punktum?

Det føles som om mitt punktum ble satt i dag.

Et punktum for karrieren på Dale og jammen meg et endelig punktum med tanke på min yrkeskarriere.

Hadde jeg ant hvordan dette skulle bli, så hadde jeg nok ventet til over jul med mitt ”julebesøk” på Heradshuset på Dale.

Nå er jeg bare trist.

koppen min og en Dale fabrikker pose…