så ble det et julebrev likevel…

roennaugrevheim ♦ 18. desember 2012 ♦ 3 kommentarer

Jeg skulle skrevet et julebrev.

Det ble ikke skrevet og sendt noe brev i fjor og det blir ikke noe i år. Jeg kommer ikke til å skrive julekort hilsener heller. Det blir liksom så intetsigende og tomt, selv om jeg selvfølgelig ønsker alle en veldig god jul. Jeg skrev tidligere en blogg der jeg sa at jeg ikke likte alle disse dagene vi setter ”god” fremfor. ”God Jul” i særdeleshet, fordi jeg har ikke våget å tro på at den kan bli god. Det er så vanskelig å håpe på. Men nå nærmer jeg meg,- jeg nærmer meg tanken på at juledagene kan bli gode dager.

Det er veldig kjekt å få og å lese julebrev der resymé av året som er gått sirlig blir satt ord på, og videre krydret med lystelige og fine bilder.

Året vårt har vært preget av mor i huset( som er meg) sin manglende psykiske helse. Jeg er ikke så sikker på om jeg helt klarer å se hvordan dette har påvirket andre enn meg selv, men jeg vet jo at det har det. Ikke bare de nærmeste, men også de litt mer perifere. Ingen ting i verden genererer så mye usikkerhet i et nettverk som manglende psykisk helse våger jeg å påstå. Det er lettere å besøke mennesker som ligger på sykehus med en eller annen somatisk sykdom.

Det er ikke så lett å fortelle med få ord hva og hvordan det er når livet blir snudd fullstendig på hodet, og er preget av sykehusopphold, leger, psykologer, manglende søvn, depresjoner, tabletter og liten egen innsikt i hvor ille det egentlig er, eller kanskje jeg kan våge meg til å si, har vært?

Jeg kunne jo skrive et brev til alle dere der ute, der jeg forteller at vi har hatt det så fint og så kjekt, for vi har jo det også. I alle fall noen ganger har vi det.

Så kunne jeg fortsette å være med på å la stigmaet rundt dette med dårlig psykisk helse få leve et rikt liv, godt foret med livsløgner. En livsløgn om at noe som ikke blir snakket om jo ikke eksisterer. Men sånn er det faktisk ikke. Ikke i nærheten av engang.

Jeg vil ikke det.

Jeg vil ikke late som om. Jeg vil ikke at det skal være sånn at jeg skal skamme meg, og gjemme meg bort sånn at ingen andre blir plaget av mitt tungsinn (det er jo det jeg tror skjer ved å ikke vise meg). Nå er det ikke sånn at jeg bevisst har gjemt meg vekk, jeg har bare ikke klart å finne frem til meg selv og de følelsene som faktisk har vært der, før det ble så ille at sykehusinnleggelse var resultatet. Det skal ikke skje en gang til. Det må ikke skje en gang til.

Jeg tror likevel ikke lengre på at jeg vil få et rikt liv av å gjemme meg vekk . Alle vet at det er mange måter å gjemme seg på. Vi mennesker lever liv med mange ulike ”plot”. En kan lett gjemme seg bak ”lykke” plottet. Det ”plottet” som domineres av ” jeg har det så bra” frasene. Men det kan også være sånn at en ikke er klar over at livet kan være annerledes, enn sånn som det er. Å kjenne på lykke og å kjenne på glede, det kan nesten være utopiske følelser.

Men nå vet jeg at jeg kan. Jeg vet at det er lykke og ekte  kjærlighet jeg kjenner når jeg ser og hører barnebarna mine. Når jeg opplever godheten fra barna mine og ”bautaen” min. Når jeg kjenner at jeg blir respektert i kraft av at jeg er meg selv, og bare det!  Ikke bare av de nærmeste , men også av venner som er der og som ser meg.

Året som kommer, 2013 blir et spennende år.

Mitt livsprosjekt er å leve !

Håper dere som er der for meg også kan oppleve at jeg ser dere!

Så ble dette et slags julebrev likevel, der tre bilder av «livets dessert» blir presentert! Tor Atle, Jørgen og Fabian.

God Jul alle sammen og Godt nytt år i vente.

Jørgen

Tor Atle

Tor Atle

Tor Atle

Fabian