Bare fordi jeg må få det til.
Det er blitt fredagskveld. Det betyr at det er for seint for meg å avbestille den timen jeg har hos psykologen min på mandag.
Hver dag denne uken har jeg tenkt at jeg skulle avbestille slik at jeg skulle slippe gå julen i møte med så alt for mye uro. Føler ikke at jeg kan orker, ei heller at jeg har tid til å være helt ute den uken som kommer.
Så er fredagen her, og jeg har ikke gjort noe. Ikke denne gangen heller,som å forberede meg til mandagen, noe som betyr at jeg må prøve å lage meg en plan eller ha en strategi som gir meg den kontroll jeg trenger for at ikke timen skal generere for mye uro og vonde følelser. Uro og vonde følelser i denne sammenheng er den som kommer som følge av min usikkerhet i den terapeutiske relasjonen. Den usikkerheten i meg som lurer på om jeg kan stole på…
Når jeg skriver og leser det jeg skriver tenker jeg at dette er jo sprøtt! Det kan da ikke være dette jeg skal bruke kreftene mine på i en terapeutisk relasjon? Blir det da terapeutisk, eller blir det antiterapeutisk?
En god terapeut er alrigth og orker jeg være i dette? Det var jo nettopp denne prosessen i møte med ny terapeut som var bakgrunn for denne bloggingen min. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, på hvilken måte jeg kan klare, hvor veien går eller hva jeg skal si og det plager meg. Jeg skulle så gjerne føle nok ro til å klare å holde ut denne prosessen som nødvendigvis må gå sin gang. Jeg har ingen mulighet til å bremse nå. Jeg skal vel ikke bremse den heller, det kunne bli katastrofalt tror jeg, for min del.
Det er snart jul, om bare 10 dager. Julen i fjor var ikke bra, og jeg fortjener ikke en reprise på den for min egen del. Dagen i dag har vært en ”helaften” på dagtid, sammen med Sol fra vi møttes på toget 09.20 i dag tidlig til ca.kl.17.00 da kransekakesteikingen var ferdig. Vi prater og deler, deler og prater. Refleksjonene vi har sammen om terapeutiske prosesser har overbevist meg om at jeg trenger å planlegge timen min til mandag,- og måtte jeg bare klare å få dette til!
Bare fordi jeg må få det til!
- Publisert i: BEHANDLING
Bak fasaden - Rønnaug 
Ny tanke: Kanskje bloggingen er det mest terapeutiske du gjør for tiden ? Der setter du ord på mye interessant, smertefullt, spennende,… men også gode opplevelser. Alt dette får du mange responser på; og det gjør noe med både deg og prosessen din !
Noen innlegg er skrevet som resultat av eller på tross av ukas terapi-time. Og på den måten er du i en aktiv prosess…. Selv om turen er humpete, ujevn og du ikke ser «rundt neste sving». Klem
Jeg tror den tanken er veldig rett, men likevel litt usikker på at det er sånn det skal være. Kanskje det er godt nok? Det er uansett slitsomt, men det er alle terapeutiske prosesser vil jeg tro. Endringer smerter veldig ofte…Klem til deg og
Ærleg og flott deling.
Herlig tegneserie, forresten ! 🙂
🙂 Viktig å være trofast !
Merker jo litt min egen forvirring i teksten, litt usammenhengende ….
Det er nok ikke sånn det skal være… 😦 Men i mangel av noe bedre, gjør du noe veldig aktivt som lager bølger og strøm i vannet. Og det er en innsats som gir mer enn stillstand, vil jeg tro. Og sånn sett gjør du en kjempeinnsats mens du ror «motstrøms» 😉
Hva er terapeutisk? Egentlig. Å være ærlig med seg selv er en god øvelse. Det blandes med en posjon fandenivoldskhet og trim.
Ja, hva er det egentlig. En relasjon der endring skal være mål? Jeg tror bloggingen min er viktigeste terapien min akkurat no….nesten dønn ærlig..iallefall dønn på noen områder.
og du..et forhold der tillit er fundamentet…tror jeg