Vi trenger medisin barnebarnet mitt og jeg…
Vi har besøk av barnebarnet Tor Atle på 4,5 år denne helgen. En særdeles aktiv liten kar med 1001 spørsmål omkring det meste, sånn stort sett hele tiden. ”Sant bestemor du har ikkje baby i magen”, og ”det er ekkelt å dø, sant”. De fleste spørsmål starter med et ” koffor”, og det er veldig fristende å svare tilbake med et , ”ja, koffor det”. Han har som regel svaret klart. Kan han i tillegg koble på at, ”ja for det har jo et tannhjul”, eller ”det er liksom et romskip”, eller ” det e en flygende tallerken”…og så ”Takk”, når han får svar, og ”eg får lov når eg spør fint, sant?”
Vi kjeder oss ikke, og han stiller sprøsmål og sier ting som får en reflekterende bestemor til å tenke…
I går var vi var vi på kino. Tingeling var tingen, fordi den” ikkje e skummel”. Mens vi spiste litt formiddagsmat før vi skulle dra inn til byen, sa jeg til Tor Atle at nå må du hjelpe meg å huske at du får medisinen før vi går. Jada … selvfølgelig skulle han det.
Så kjørte vi av gårde, glad og fornøyd. Tor Atle har ikke vært på kino før, og han gledet seg stort både til den og popcorn. Bursdagsgave til tante Ingrid skulle vi også kjøpe.
Nesten inne ved jernbanestasjonen kommer jeg på medisinen.
Bestemor: ”Nei, nå glemte vi medisinen”.
Tor Atle: ”Jamen det gjør ingen ting, jeg kan få den når vi kommer hjem”.
Bestemor: ”Det går ikke det, fordi da skal du jo ha kveldsmedisinen”.
Tor Atle: Jamen, det går helt fint( standard Tor Atle frase).
Bestemor: ”Nei Tor Atle , vi må faktisk kjøre tilbake og hente den, men det går helt fint, vi har god tid”.
Så ble det stille i baksetet. Ikke en lyd…jeg gikk inn og hentet miksturen han får i en 5ml. Sprøyte, han tok den og så sa han:
”Eg treng jo medsin når eg e forkjøla”. ”Jamen, er du forkjøla da”? spør jeg.
”Nei, for eg tar medisin”.
”Men, er ikkje dette hjertemedisinen din da?”
”Jooo,- men eg e forkjøla” ( så hoster han litt).
”Denne medisinen må du ha for at hjertet ditt skal slå sånn at kroppen din skal få nok blod rundt i hele deg, hele tiden”, sier jeg.
”Ja, det e det der er”, sier han.
Så kjører vi en stund og skravla går om likt og ulikt. Plutselig sier han: ”Du bestemor, det er ekkelt å dø”.
Og jeg tenker, kan det virkelig være sånn at en på 4,5 år, som har fått medisin siden han var 24 timer gammel , føler at det er noe han trenger unnskylde? Når han i barnehagen må ha medisin…hver eneste dag, og ingen av de andre? Når han hver morgen, hver middag og hver kveld må ha sin dose med medisin, kan det være at han lurer på hvorfor det er bare han?
Jeg tror ikke han er gammel nok til å reflektere mye rundt dette enda, men det undrer meg når han finner det passende å unnskylde seg med at han er jo forkjøla. Er det da det er legitimt å ta medisin? Når en er forkjøla?
Det er nok et tilfeldig svar tror jeg, det var det han tenkte på der og da. Eller kanskje noen har spurt han en gang om han er forkjøla siden han måtte ha medisin. Hvem vet…og så er det noe med de små grytene og de store ørene.
Kanskje jeg ikke skal bry meg om jeg henter medisinen min på apoteket der de fleste kjenner meg. Jeg kjenner at jeg ikke liker det nemlig, fordi jeg egentlig skammer meg litt over å være en av dem som trenger medisin for å få livet til å fungere. De for stoffskiftet henter jeg gjerne der de kjenner meg, men disse andre??
Tor Atle og jeg trenger begge noen kjemiske substanser for å få livet til å fungere,- trenger vi unnskylde oss for det, liksom?
Endelig på kino, blå slush var helt nødvendig. Kjempestor popcorn også.
- Publisert i: Uncategorized
Bak fasaden - Rønnaug 
Nei ! 🙂 Dere trenger ikke det 🙂 Håper verden går på frem snart hva gjelder det å være… oss selv . Klem
Ja, jeg håper virkelig sol…
Hei Rønnaug. Jeg kom over bloggen din via facebook. Du skriver fantastisk bra, og jeg må si jeg ble veldig rørt. Jeg hadde deg som lærer en kort periode på sykepleiestudiet, og synes du gjorde en flott jobb ! Det er vondt å lese at du ikke har det så bra nå, og jeg håper det snur snart. Jeg har selv hatt en del problemer i forbindelse med lavt stoffskifte, og har gått på Levaxin i syv år. Selv om blodprøvesvarene har vært normale, har jeg likevel vært trett, til tider deprimert, og hatt lite energi. Nå har jeg fått prøve naturlig stoffskiftemedisin , Armour, og etter seks måneder med justeringer, er jeg nå som ny ! Masse energi, ingen depresjoner. Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er mange med LS som sliter med depresjoner, angst og tretthet selv om legen sier de er velregulert. Det er ofte et tegn på at medisinen ikke virker som den skal.
Jeg har iallefall fått et nytt liv etter å ha begynt på Armour !
Med vennlig hilsen Åse
Hei, og takk for hyggelig respons. så fint at du deler dine erfaringer med Amour..litt usikker på om det er noe som kan hjelpe meg da jeg ikke har skjoldbruskkjertel?
Hilsen Rønnaug