Flashback

roennaugrevheim ♦ 5. desember 2012 ♦ 8 kommentarer

Lurer på om dere vet hva dette er, egentlig.

Jeg ser og erfarer at det er mye lettere å skrive om sorg, fordi det er noe de fleste har kjennskap til. PTSD , dissosiering, traumer og alle disse andre slitsomme områdene, er derimot mye lettere å bare la ligge, eller nevne sånn stikkordsvis. Men i dag har jeg tenkt at jeg ønsker å si noe om mine ”flashbacks”, da jeg tror det er mange som kanskje ikke helt forstår.

En beskrivelse kan være korte, glimtaktige gjenopplevelser av tidligere, oftest av skremmende eller truende art.  Disse gjenopplevelsene er forbundet med kroppslige symptomer som hjertebank, indre uro og angst.

I dag tidlig da jeg sto på badet hørte jeg et ”barneskrik/ hyl/ rop” fra barnehagen som er like ved der jeg bor. Det tar da akkurat brøkdelen av et sekund før jeg er inne i det forferdelige som hendte den gangen da Solveig ble drept. Jeg hører mine hyl, jeg hører og ser mennesker, hva de gjør og mest kanskje hva de ikke gjør. Noen mennesker sitter helt fast i minnet. Og noen ganger kommer traumer fra barndommen min dettende inn som forstyrrende element. Jeg aner ikke hvor lenge dette varer. Noen ganger er det bare et ”flashback”, mens andre ganger må jeg aktivt avlede meg selv for å bli kvitt bilder, lyd, lukt, og følelser. Det er som en video som blir satt på… den kjører ”slowmotion”…til den stopper og fryser…for videre å fortsette å gå, til den blir ”slått av”. Opplevelsen kan vare veldig kort eller litt lengre. Opplevelsen av tid,- kan være lang. Sekund som oppleves som timer, er en god beskrivelse. Og det er vondt, veldig vondt.

Jeg vet aldri når de kommer, disse ”flashback’ene”. Triggere  kan være en stemme, et navn, et ansikt, en lukt, et bilde, en reportasje på nyhetene, en overskrift i avisen eller ”you name it”. Det er sånn sett helt umulig å beskytte seg mot det.

”Flashback’et” kan inneholde scener fra overgrepene da jeg var barn. Voldtekten som eldre og naturligvis det som hendte da Solveig ble drept. Noen ganger blandes de sammen alle de vonde opplevelsene med mindre dramatiske hendelser, der traumer er blitt aktivert på ulike måter. Det er dette som er litt av kjernen i PTSD (post traumatisk stress disorder).

Det ”glimtaktige” kan noen ganger generere mye tankeaktivitet. Den ene hendelsen tar den neste. Og  av-knappen er ofte så utrolig vanskelig å finne.

Min beredskap har vært dissosiering. Det at jeg rett og slett har ”slettet” en del minner fra ”harddisken” min. Trodd og håpet de var slettet. Eller til og med ikke vært i stand til å hente frem, jeg har ant og forstått at det har vært noe, men uten at jeg har klart å finne det. Men som alle vet…de som er flinke til å lete finner alltid spor av gammelt som er blitt lagret på en harddisk. Jeg har ikke trengt at noen lette etter det som er prøvd slettet hos meg, det dukket bare opp, helt av seg selv, som et resultat av for mye stress og vanskelige opplevelser.

Mitt forsvar hjelper meg ikke så veldig godt lengre. Og det er det jeg får hjelp til å forstå og å håndtere sammen med min terapeut.

Og jeg prøver alt jeg kan, å finne trøst i at det ofte kan føles som det komplette følelsesmessige kaos, før ting faller på plass i den type psykoterapeutisk behandling som jeg får.

Livet er utfordrende. De kan jammen prøve de som vil!