Å vite at noen er der.

roennaugrevheim ♦ 4. desember 2012 ♦ 4 kommentarer

Det er livsnødvendig å vite at noen er der, når jeg trenger det som mest. Kjenner at jeg stresser med alt julemaset som kommer enten jeg bestemmer meg for å la det ligge eller ei. Jeg blir revet med, og vil så gjerne klare å lage en jul av ”det gamle gode slaget”, men jeg vet ikke om kreftene strekker til. Da er det godt å vite at eldste datter og familie kommer på besøk, og videre vite at da hun ringte og sa at de ville være hos oss i julen så var budskapet at ”da kan jeg jo hjelpe deg mamma”, og ”det er jo litt vanskelig for dere å komme til oss”. Jeg er heldig , det er noen der! Noen som jeg ikke trenger å rope så høyt etter for at de ser meg.

Det er så mange fine mennesker. Et av dem jeg husker veldig godt er en mann som jeg møtte da jeg jobbet med mennesker som skulle dø av sykdommen de hadde fått. På en avdeling der  lindrende behandling var fokus. Lindring er mer enn tabletter. Den psykiske smerten skal også lindres.

Denne mannen hadde levd et liv blant byens løse fugler. Bostedsløs og sliten. Jeg fikk så mange fine samtaler med denne mannen. Mot slutten av livet ba han oftere og oftere om medisin som skulle hjelpe mot angst. Så spurte jeg han hva det var han trengte tabletten for, egentlig. Jo, han gruet seg til begravelsen sin fordi han trodde den ville bli ”forbi gått i stillhet”. Han ville ikke det, han ønsket at hans venner fra gaten skulle få være med i begravelsen hans, som ikke bare skulle være stille.

Vi avtalte da at vi skulle planlegge begravelsen, slik at han hadde ”kontroll”. Etter at vi hadde blitt enige om at vi skulle snakke om dette neste dag sa han: ” nå trenger jeg ikke den der tabletten”.

Neste dag satte jeg meg ned ved sengen hans , og vi gikk i detalj gjennom begravelsen som skulle være en åpen seremoni. Presten var informert, og vi var kommet til sangene som skulle synges.

Da sier han: ” Jeg ønsker at de spiller Beatles , og aller helst den der ”Help””. Da brast vi i latter begge to, og han sa ” kanskje den ikke passer så godt”.

Så ønsket han seg pinnekjøtt til middag, midt på sommeren.

Det ble Beatles i begravelsen som ble en fantastisk stund, der en av hans venner fra gaten mot slutten av seremonien reiste seg, hevet armen med en flaske med gylne, edle dråper og sa: ”Skål”.

Help, I need somebody.

En liten venn som sier han er glad i bestemor!

Jeg har kledd meg i ull ( det er minus 10 grader ute), planene er enda en stund , at jeg skal komme meg en tur på Gullfjellet, fordi jeg bør. Men kreftene er der liksom ikke. Alle disse ”burde burde” og ”måtte måtte” ordene som jeg prøver å ”kaste på havet” kommer deisende når det passer som dårligst.

Men jeg har noen som er der med meg,- og det kjennes noen ganger så uendelig viktig å minne seg selv om dette. Noen ganger, er en sånn dag som i dag!