noen tanker omkring psykisk åpenhet
Roper ikke mennesker med psykiske lidelser? Må man rope høyt for å bli hørt? Blir psykisk syke systematisk nedprioritert fordi det ikke finnes lovpålagte oppgaver? Er ivaretakelse av folk med psykiske problemer en politisk kjerneoppgave? Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at svaret på det siste er ja. Det skjer mye bra innenfor psykisk helse, men mer oppmerksomhet kan føre til at det skjer noe som er enda bedre.
Dette er spørsmål statsviter Svein Tore Marthinsen stiller seg i artikkelen “Psykisk åpenhet”.
Les mer: http://sveintoremarthinsen.blogspot.no/2012/11/psykisk-apenhet.html
Endelig! Endelig en statsviter som stiller spørsmål ved hvordan det egentlig ser ut innenfor det psykiske helsevesenet. En som ser at noe må gjøres for at psykisk syke skal bli hørt, før krisemaksimering blir nødvendig.
Bakgrunn for spørsmålene Svein Tore Marthinsen stiller seg var en politisk uttale fra Turid Kristensen fra partiet Høyre, som følger:
“Psykisk helse kommer ofte langt bak i en valgkamp fordi de psykisk syke er en gruppe som ikke roper høyt. Tilbudene til dem står ofte også laglig til for hogg i en presset budsjettsituasjon fordi de ikke er lovpålagte. Å ta vare på de som trenger det mest, er noe politikere bør utfordres på. Jeg synes egentlig akkurat det er en god lakmustest på om kommunen ivaretar noen av sine mest grunnleggende oppgaver på en god mate”.
Om dette er slik jeg leser det og forstår det, så sier våre folkevalgte at de som roper høyest får hjelp. I debatt innlegget mitt I Bergens Tidende torsdag 29.11 spør jeg nettopp om hvor høyt en egentlig må rope for å ha muligheten til å bli hørt, spesielt om en trenger hjelp for psykiske problemstillinger?
Les mer: http://blogg.bt.no/preik/2012/11/29/kor-hogt-ma-ein-rope/#.ULzpIUJN2jJ
Jeg er litt usikker på hvilken kategori hjelpetrengende jeg faktisk hører til under. Da jeg i fjor på disse tider måtte krype til korset og gå med på en innleggelse I psykaitrisk sykehus, da var jeg pasient og fikk således stemplet diagnose i min elektroniske pasientjournal. Denne vil vel mest sannsynlig forfølge meg både på godt og vondt gjennom livet.
Den største erfaringen jeg har gjort meg som følge av denne hendelsen er at jeg ALDRI vil bli pasient på et av våre nære sykehus. Uansett,- så vil jeg ikke kunne bli det, ikke fordi jeg ikke kan risikere, men fordi jeg ikke vil. Om dette har jeg skrevet en fortelling som kommer på trykk i Tidskriftet for psykisk helse nr.1-2013.
Jeg sier “nær” sykehus,- fordi jeg venter på en plass på Modum. Et sted der mine problemstillinger som følge av et liv med mange utfordringer som også har gitt meg tentative diagnoser , vil bli tatt hånd om av fagfolk som vet hva de jobber med.
Men for å komme til Modum må en vente…lenge. Hva om vi ropte litt høyere? Men jeg vet at dersom jeg roper så høyt at noen hører meg,- så gir det meg neppe en plass på det sykehuset der jeg faktisk tror jeg kan få hjelp. Så da er tausheten best.Eventuelt vil resultatet i såfall være nok et antiterapeutisk opphold som jeg derfor sier nei til.
Så da blir det hele veldig en følelse av å bite seg selv i halen. Å komme løs, ut og videre, eller å finne rette nøkkelen, ja det skal en jammen meg være tøff for å klare. 
- Publisert i: Uncategorized
- Tagget:psykisk åpenhet, Svein Thore Marthinsen
Bak fasaden - Rønnaug 
Her var det mye å tygge på. Jeg smilte av de siste avsnittene. At om du roper høyt nok, vil det utløse plass på et sted du ikke ønsker å være 😉 selvironisk, med et alvorlig budskap… Håper mange leser bloggen !
(Og håper jeg får lese artikkelen når den kommer på trykk 😉 )
Er ikke hele vesenet sånn at selvironien får en til å overleve? Vet ikke hvor mange som leser..men du kan jo dele..så bidrar du også:)
Takk for at du deler mine tanker med andre her på din blogg. Og takk for at du deler dine erfaringer med oss. Jeg tror at jo flere som tør og vil være åpne om dette teamet, jo mer ufarlig og mindre tabubelagt blir det. Det kan koste å være åpen om dette, men hvis gevinstene er et samfunn der makten flyttes fra system og de få, til mennesker og de mange, så kan det være vel verdt. I dag har bedre mulighet enn noengang til selv å sette agendaen med saker vi synes er viktige, slik du gjør ved å blogge og være til stede på Facebook – i tillegg til å skrive i BT og tidsskrift. Jo flere som griper disse mulighetene, jo raskere vil endringer i retning maktspredning skje.
Takk! Det er det jeg håper og tror. Jeg skrev en kronikk i BT i 2009, da sa min bror, jeg håper du gjør dette for din del. Da husker jeg jeg svarte at er det et eneste menneske der ute som kan få noe gjennom det jeg skriver, ja da gjør jeg det for meg selv!