Jeg er på leit etter tillit.

roennaugrevheim ♦ 1. desember 2012 ♦ 2 kommentarer

Det er ikke så veldig lenge siden jeg ble gjort oppmerksom på at tillit skrives likt framlengs og baklengs. Det er en fin illustrasjon på den gjensidigheten som faktisk må være til stede for at tilliten skal kunne blomstre.

I det store offentlige rommet, der helsevesenet styrer og vi som pasienter er mottakere, er det betimelig å etterlyse tillit. Tillit til den andre, tillit til den som skal være din hjelper. Tillit til den som skal være der for deg i en kamp der målet er at en skal kunne klare seg selv.

Det er denne tilliten jeg er på jakt etter, og jeg innrømmer at jeg er sårbar. Fryktelig sårbar, fordi noen har gjort det slik at jeg er blitt det. Og kombinasjonen mellom tillit, mistillit og sårbarhet  kan så fryktelig lett bli krenkelse. Overgangene kan være hårfine…

Hvorfor trenger vi tillit ? spør Per Fuggeli .

Syke mennesker har et særlig behov for tillit fordi sykdom innebærer et tap av tillit til kroppen, funksjonsevnen og framtiden. Tapet av selvtillit forsterker behovet for å stole på andre, blant dem hjelperen.

• I Tillitens rom vil pasienten legge fram sitt egentlige ærend, også når dette er følsomt og pinlig. Angstens rom er fullt av masker og koder.

• I Tillitens rom rår tålmodighet. Hjelperen kan bruke tiden som diagnostisk og terapeutisk middel. I angstens rom høres et taust rop om: Handling nå!

• I Tillitens rom er hjelperen som legemiddel til stede. I angstens rom er molekylene alene uten den helbredende kraft fra tillit, tro og håp.

• I Tillitens rom har hjelperen frihet til å skreddersy tjenestene til denne enestående pasienten, i denne spesielle livssituasjonen, på denne underlige onsdagen. I angstens rom vil klinisk praksis bli standardisert av pasientrettigheter, internkontrollsystemer, evidencebaserte programmer, frykt for klage og erstatning.

• I Tillitens rom vil hjelperen bli tilgitt. I angstens rom blir hun eller han anklaget for den samme feil.

• I Tillitens rom trives hjelperen. I angstens rom brenner hjelperen ut.

Jeg innrømmer at jeg bare såvidt titter inn gjennom døren til dette tillitens rom. Jeg tror nok jeg har blitt og blir invitert inn, men ofte ikke så tydelig at jeg helt klarer å tro på at det er sant , med følelsene mine. Og jeg trenger hjelpere. Det blir et paradoks. Et ussannsynlig slitsomt og dimt paradoks.

Fordi , av skade blir man klok. Og jeg er klok. Klok av skade.

«Det som vanligvis hindrer oss i å være helt oppriktig mot våre venner, er ikke så mye vår mistillit til dem, som vår mistillit til oss selv» , sier F. de La Rochefoucauld.

Resultatet av dette kan så lett bli selvforakt, og enda mer mistillit til oss selv .

Da er det vanskelig å få tillit. Det er vanskelig fordi jeg trenger bekreftelse og bekreftelse og bekreftelse. Helt til den andre  kan  bli lei og sier at , “det har jeg jo sagt”. Og jeg vet, så inderlig godt at jeg kan stole på deg, intellektet mitt sier det. Følelsene derimot,- de har jobbet motstrøms i så mange år, at det er så utrolig vanskelig å stole på at jeg faktisk kan stole på.

For tillit skaper tillit, og ikke minst så er tillit  ferskvare!

Og mens jeg venter og tenker….så lager jeg krumkaker!