«Strekk strikken på egne premisser»,- «comfortsone» prosjekt.

roennaugrevheim ♦ 28. november 2012 ♦ 2 kommentarer

Det er veldig mange grådig greie folk.

Jeg møter dem overalt. Hyggelige mennesker som er der og mener det aller beste for de aller fleste.

Men noen ganger er det møter med mennesker som gjør at en føler seg langt utenfor sin egen ”comfortsone”. Møter som gjør deg utrygg og møter som gjør deg frustrert. Møter der overføringsmekanismer og motoverføringer kan slå ut i full blomst.

Møter som gjør at ”comfortsoner” blir innsnevret til å rekke så vidt ut forbi egen nesetipp. Til at en nesten trives best i eget selskap, ikke fordi en ikke vil være sammen med andre, men fordi det blir for utrygt ikke å ha full kontroll.

Jeg tror jeg er der, der nesetippen stopper. Beveger jeg meg lengre ut begynner jeg å tenke. Tenker på at mennesker har makt, mye makt og egentlig veldig lite makt. Ingen makt til og med. Bare i kraft av at de er der…om du forstår, kan føles utrygt. Tausheten kan føles utrygg. Jeg er ukomfortabel  med å sitter på et venterværelse, med å stå i kø i banken, ringe til offentlige instanser for å be om noe. Jeg kan kjenne det hos tannlegen, hos en fysioterapeut eller hos frisøren min. Til og med i butikken kan jeg noen ganger kjenne på at jeg …burde jo forstå eller ikke lurer…i alle fall ikke spørre. Da er jeg laaangt utenfor min egen ”comfortsone”.

I programmet ”Ingen kjære mor”, spør Livden en av jentene: ” vil du være en som blir dyttet rundt omkring eller vil du bestemme selv?” Kanskje ikke ordrett, men slik husker jeg det.

Jeg blir dyttet rundt, men jeg vil ikke. Det har blitt sånn, selv om jeg tenker og tror at jeg skal lære meg til i langt større grad å stole på egne valg og avgjørelser …en gang. Og jeg er godt i gang med prosessen ”strekk strikken på egne premisser”.

Hva er godt for meg?

Stole på at det jeg deler i bloggen min er bra nok. Stole på ”bautaen” min når han sier du skriver godt Rønnaug. Folk liker å lese.

Stole på terapeuten min når han sier han er der for meg.

Stole på at min nye fastlege, nyutdannet, livsglad og optimistisk kanskje har litt livserfaring som gjør at jeg kan få tillit?

Stole på at andre mennesker vil meg vel og at jeg kan stole på at de mener det, ikke bare sier det for å være snille.

Stole på at jeg er god nok, akkurat slik jeg er.

Og akkurat i dag, stole på at det jeg har skrevet som kommer på trykk i ”debatt” i Bergens Tidende i morgen er tatt inn fordi det er aktuelt…

…og at jeg også har lov til å tenke at det jeg har laget til julemarkedet i morgen faktisk er fine ting…

selv om jeg kjenner at ”comfortsonen” min er trigget.

Modige fugler i fargerike drakter…