Bak fasaden,- såvidt
Hva mener jeg egentlig med ”bak fasaden”?
Jeg er ved en milepæl tror jeg, skal jeg eller skal jeg ikke?
Jeg har skrevet og publisert blogg i 2 måneder. Det er ikke lenge, men jeg har skrevet og vært innom mange og ulike tema. Lette og fornøyelige ,men også veldig kompliserte områder i livet mitt. Jeg aner ikke hva en blogger forventer av respons som antall lesere med mer., men jeg liker å tro at det er mange som leser.
”Du må bruke mye tid på bloggen din, du skriver jo så mye”, sier en . Da er jeg kjapp med en motreplikk, ”blir det for mye?”
Livet mitt er komplisert. Jeg har opplevd alt for mye sårt og vondt oppigjennom livet. Og det er ikke sånn at en blir en mester på mestring…krisemaksimering er en mye mer brukt strategi, en primitiv reaksjon på mange ulike hendelser. Noe som veldig lett gjør at ”burde-burde” tenkningen blir sentral. For jeg burde jo…. klare. Så gjør jeg ikke det…
Det jeg ønsker tror jeg , innerst inne, er å vise at jeg klarer. At jeg klærer å være i livet mitt, ikke på grunn av men på tross av.
Jeg leser noen andre blogger, og syns det er både motiverende og vakkert. Mest vakkert, fordi livet i de fleste blogger ser vakre ut. Stråler! Rosa og lite ”bak fasaden” innsyn. Eller kanskje det er sånn der ute i verden? Uansett, så er det greit nok det.
Fordi det er motiverende å se at andre klarer…de gangene jeg tror på at fasaden speiler resten av livet. Tiltross for at det er da kan bli vanskeligere for meg.
Er det så mye rosa, glitter og stas i verden?
Er alle som har møtt motstand i livet så flinke? Så modige? Så perfekte? Fordi jeg vet og forstår veldig godt at jeg ikke er alene om det.
Jeg tenker på en fantastisk kvinne jeg møtte i mitt arbeid med kreftsyke mennesker for lenge siden. Hun sa: ”Friske sunne meg, kva har eg gjort galt? Ikkje røyke eg, ikkje drikk eg. Eg ber til Gud, men får ikkje svar, kvifor skal eg døy av kreft? Ber eg ikkje rett? Ber eg ikkje nok? Er eg ikkje god nok? Kva har eg gjort galt?”
Jeg vet ikke om hun fikk svar på sine spørsmål før hun døde. Jeg håper og ønsker meg veldig at hun fikk ro på de fleste av spørsmålene sine, og således fikk en rolig avslutning på livet sitt.
Det er så mye smerte i å ikke forstå.
Ikke vite.
Ikke klare.
Ikke begripe.
Det er så mye smerte i å ikke klare å følge med på det jeg selv har som forventninger til meg selv. En forventning om å være åpen, men så klarer jeg ikke alltid. Da mener jeg slettes ikke åpen på detaljer rundt traumer og opplevelser, de tar jeg med terapeuten min.
Men åpen på at jeg syns livet er vanskelig. Åpen på at jeg ikke klarer å tilgi. Åpen på at jeg ikke klarer å ta kontakt med mennesker som jeg tror vil meg vel, men som gir så lite tilbake at jeg blir usikker. Åpen på at jeg ikke i denne fasen av livet mitt klarer å være den som tar initiativ. Åpen på at jeg orker ikke holde huset mitt slik en vanlig standard burde tilsi, orker ikke rydde senger og vaske klær. Orker ikke lage middag.
Men det jeg gjerne liker å vise, er at jeg lager halvfine cupcakes og god middag. Strikker og tover fordi jeg syns det er befriende, og legger det ut med bilder på bloggen slik at det skal pynte på sannheten om at jeg bare så vidt viser dere litt av det som er bak fasaden.
Åpen på at jeg må gjøre valg og at kanskje de valgene betyr at jeg vil stake ut en kurs i livet mitt som går en veldig annen vei enn den omgivelsene gjerne forventer den burde ta. Mitt valg.
Så blir jeg usikker. Usikker på om andre bryr seg. Usikker på om det er min skyld. Usikker på om jeg kan få den hjelpen som trengs for at jeg skal klare å leve et liv , ikke bare for meg selv , men også for de som er rundt meg.
Hva har jeg gjort galt? Hvorfor klarer jeg ikke tilgi? Hvordan få dette til?
Så ble refleksjonene mine i dag et lite innsyn bak fasaden min. Bare et ørlite et som faktisk har som mål, fortsetter jeg med å skrive blogg? Eller slutter jeg mens leken er god?
- Publisert i: LIVET
Bak fasaden - Rønnaug 
Godt å få være «hele» mennesker. Mener med både mestring og ikke mestring i, kanskje mest våre egne øyne, er ikke det livet.? ikke lett nei.. men tørre å vise oss selv bak sløret kan være befriende, for det er vel sånn vi alle har det, mer eller mindre, selv bak tillsynelatende perfekte fasader. Fasade kan jo være en beskyttelse noen ganger, og andre ganger et hinder kanskje. Min trøst: jeg er ikke der jeg ønsker å være, men takk for at jeg ikke er der jeg har vært (utviklingsmessig som helt menneske) Jeg går fremover 🙂 tanker og klem fra meg ❤
Vi har en vei å gå uansett tror jeg..mange topper som skal forseres, enten ved å klatre over eller ved å gå rundt..finne andre veier. Det er vel dette som er livet, er det ikke?
Det er det som er livet…alltid…..Glad i deg ❤
Gla i deg også!
sant det 🙂
Håpet om at ting blir bedre kan ingen ta fra oss
Nei, håpet er vårt…bare vi får skikkelig tak i det. Det syns jeg er en utfordring.
Mye å tenke på – igjen. Jeg skjønner du jobber deg gjennom ulike lag.Og du gir meg ting å tenke på…
Og så synes jeg du er bra at du skriver kontrasten mellom det å ikke orke det en vil/samtidig skryte litt av ting en tross alt klarer 😉
Mange som ikke er så ærlige i bloggingen vil jeg tro 😉
Den kontrasten den er der…hele tiden. Men jeg ønsker liksom ikke la det skinne sånn, når det som er grått dominerer. Gråfarger kan jo også skinne, engang i blandt!