Jeg har så mye sorg…

roennaugrevheim ♦ 20. november 2012 ♦ 3 kommentarer

Jeg har så mye sorg.

Noen ganger kan jeg fornemme så den nesten tar livet av meg, men motstanden i meg holder igjen, også slik at jeg ikke slipper den til.

Sorgen over Solveig.

Sorgen over alle konsekvensene de opplevelsene jeg har hatt opp igjennom livet har medført.

Alle truslene om tap som jo er der i alle mennesker sine liv, men som på forunderlig vis skaper en beredskap hos de av oss med så alt for mange dårlige erfaringer. En beredskap som ikke fører til økt mestringsfølelse, snarere tvert i mot. Min erfaring er at det verste kan skje, og det er det jeg mobiliserer med tanke på.

Det er godt å vite at vi mennesker har mange og effektive forsvarsmekanismer, men noen ganger blir de stående så veldig i veien. De blokkerer rett og slett for et rasjonale opp i det hele.

Den største sorgen for meg akkurat nå tror jeg er at de jeg trodde ville være der for meg ikke er der. De som bare klarer være der om de kan forstå. Forstå hvordan jeg har det og videre ha en forventning om at jeg kan dele. Da først kan de være der, er slik jeg forstår budskapet. Men fordi jeg ikke klarer å formidle, jeg klarer ikke ha den oversikten som skal til for å vite hva jeg kan dele og hva jeg ikke kan dele. Fordi jeg ikke husker, og fordi jeg har så mye som skal ryddes i, og sist men ikke minst,- mitt behov også for å bevare min autonomi. Det er ikke alltid så lett når jeg ikke forstår selv engang. En annen stor utfordring for meg har vært en kamp, der mange hjelpere, det året som har gått har hatt sterke meninger om hva som må være det beste for meg.

Den sorgen er tung, men en sorg kan en vanligvis jobbe seg gjennom, og jeg får god hjelp. Likevel er det mange dager og mange netter som skal gjennomleves før jeg skal kunne klare å akseptere at det er blitt som det er blitt.

CC Cowboys har en sang som heter: «Jeg tenker ofte på tilgivelsens kunst»…osv.

Den handler om kjærlighetssorg.

Dag Hammarsköld har sagt at , «tilgivelse er svaret på barnets drøm om mirakelet som gjør det istykkerrevne helt og det skitne rent».

Jeg vet ikke om dette handler om tilgivelse. En nær slektning til tilgivelsen er slik jeg oppfatter det, forståelsen. Men, jeg vet heller ikke om jeg skal, eller om jeg kan, eller om jeg vil. Dette håper jeg tiden som kommer vil vise meg. Jeg vet heller ikke om jeg kan begynne på nytt, fordi sjelsettende sår som som har blødd en stund som regel lager arr, som alltid vil være der.