I dag tenker jeg på mot,- mitt mot.

roennaugrevheim ♦ 18. november 2012 ♦ 3 kommentarer

Er jeg modig?

Hva er å være modig?

Hva er mot?

Er det å være modig å våge å hoppe i strikk? Kaste seg utfor en bro i sikker visshet om at strikken holder? Stole på strikken.

Er det mot å bevege seg sakte og usikkert i en bloggverden, slik jeg prøver å gjøre?

I dag er det en sånn”etter den søte kløe” dag. Eller kanskje det er sånn søndagen har formet seg til å bli, fordi jeg har “terapidagen” min hver mandag?

Det er motet som får oppmerksomheten min , og som refleksjonene i dag omhandler. Der er så stor diskrepans mellom det jeg føler og det dere som leser bloggen min sier i tilbakemeldingene. “Du er modig Rønnaug”, formidlet i ulik språkdrakt, men meldingen er klar,- jeg er modig, og jeg burde jo våge å stole på det. Så føler jeg det ikke slik. Ikke en enste gang, men jeg kan forstå at andre tenker det, når jeg gjør et dypdykk og med det er modig nok til å kjenne etter.

For som det står å lese på Wikipedia sine sider, så er ikke en handling som krever mot nødvendigvis en farlig handling. Å hoppe i strikk er en potensiell farlig handling, slik jeg vurderer det. Jeg håper ikke bloggingen er det.

Det motsatte av å være modig, sier Wikipedia, er å være engstelig eller feig.

Nå vet alle som har hatt meg som studieveileder, at jeg ikke godtar Wikipedia som troverdig kildehenvisning. Likevel blir det kildehenvisningen min her i dag.Jeg leser  og finner at motsetningen til mot er feighet/ eller å være engstelig.

Jeg håper at det må finnes noe i mellom. Det blir for unyansert. Angsten , eller det å være engstelig ligger naturlig forankret i en PTSD diagnose. Feigheten derimot, hvor høre den hjemme? Likevel gir det for meg mening å tenke at motstykke til mot er feighet. Feighet mer enn engstelse. Kanskje først og fremst fordi det er følelsen av feighet som får størst plass? Det er så mye jeg ikke får til å gjøre, si, tenke, ta tak i osv. Det kan selvfølgelig være angsten som stopper meg, men nei,- jeg tenker feigheten.

Dette blir jeg gående å tenke på i skogen i dag. Det er så vått og så kaldt. Haglbyene pisker i fjeset, vi tråkker i veldig ulendt terreng. Vi finner ikke stien, og jeg står plutselig til knærne i iskaldt myrvann. Jeg går på, og syns faktisk det er en fin utfordring, selv om jeg også i dag blir sliten.

Så hører vi skudd, tett ved. Kara som er en skuddredd hund viser frykt. Hun henter seg rimelig fort inn igjen, og vi går videre. Nytt skudd, og hun kryper sammen i sin forsvars/”late som død “ posisjon. Det har i mange lignende situasjoner vært lett å tenke og å si, “vær nå ikke så pysete Kara, dette er jo ikke farlig”.

Eller som Sprett i Ole Brumm :  “Du er en ordentlig pyse Nøff”. Nøff snufser litt og sier:

“Det er vanskelig å være modig når man bare er et Meget lite dyr”.

I dag motarbeider Kara frykten sin, er modig, og blir med oss tilbake til bilen.

“Jeg lærte at mot ikke var fravær av frykt, men seieren over den. Den modige er ikke den som ikke føler seg redd, men den som beseirer frykten”, sier Nelson Mandela.

Jeg våger ikke hoppe strikk. Jeg våger ikke å gå over hengebroer. Jeg våger ikke veldig mye, men jeg er i farta…

Mest sannsynlig, holder strikken om jeg ville prøvd, og hengebroa vil nok bære meg over fossen slik at jeg igjen kan få trygt fotfeste. Den kan til og med tåle en storm eller fem, uten at noe galt skjer med meg eller broen.

Men, jeg våger heller ikke møte de følelser og erindringer jeg trenger møte for å kunne ha som mål et bedre liv, ikke enda iallefall.

Jeg tror mot er å lære seg til å stole på. Særlig viktig blir dette når en lever med en grunnleggende misstillit til at en er god nok, og at andre vil deg vel. Kognitivt sett så forstår jeg, men følelsene henger etter. De gjør gjerne det med traumatiserte mennesker.

For, «det gjelder å ha mot til å være den man er. Og ikke miste motet fordi man er den man er», sitat Torvald Gahlin.

Men søren, jeg er faktisk utrolig modig som våger å være tilstede på timene mine på Senter for krisepsykologi. Og jeg er bittelitt modig fordi jeg slipper dere som leser bloggen min inn i noen av “overskriftene “ på de tankene jeg har om livet, akkurat nå.

Jeg er i farta!