Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

«Comfort»vogn hos NSB og stigma…

I morgen er det 5 uker siden jeg kom hjem fra Modum.

En uke med samtale, vurdering, samtale igjen, frustrasjon, slitenhet og frustrasjoner igjen. Men gode stunder også, sammen med flotte damer som var der i samme ”ærend” som meg , i kombinasjon med flott natur og rikelig med god mat!

Jeg grudde meg til turen over fjellet med destinasjon Vikersund. Jeg bestilte ”comfort” plass på toget, og tenkte vel at jeg kunne prøve å slappe litt av. De super flotte reklamesnuttene til NSB lover vel nesten gull og grønne skoger når de reklamerer for togturene sine. Men hvorfor er det sånn at setene på disse ”comfort”vognene er trukket med et plastikktrekk (skai) som er utrolig ubehagelig å sitte i. Jeg glir liksom fremover hele tiden, slik at støtten i ryggen forsvinner. Vanskelig å finne den gode sittestillingen liksom. Så får jeg plass mot kjøreretningen. Stress og stress i mente. Jeg blir så veldig lett kvalm, og nå som jeg i utgangspunktet er rimelig hektisk og urolig med tanke på det jeg skal møte på andre siden av langfjellene, blir det ikke lett å finne hvile!

Damen som sitter ved siden av meg syns også det er ubehagelig, å sitte mot kjøreretningen, men det er ingen andre plasser sier konduktøren når vi spørr. Men hun, denne damen, klarer tydeligvis å lese, og tar opp boken sin. En tykk bok som handler om neuvroaffektiv psykoterapi. Intet mindre!

Jeg klarer ikke lese, og jeg ber en liten og veldig stille bønn om at denne damen ikke skal spørre meg hvor jeg skal, eller hva jeg skal OG at hun skal gå av toget FØR Vikersund. Av en eller annen grunn får jeg en følelse av at hun kanskje kan se på meg at jeg er på vei til Modum. Gjennom meg liksom…slik de som ikke jobber i psykiatrien ofte tenker og sier. Hvem vet, neuvroaffektiv psykoterapi, det gir en gjenklang jeg ikke helt kan forklare.

Jeg blir bønnhørt,  hun har gått av toget når jeg forlater det i Vikersund. Da er det neste terskel som skal forseres, nemlig det å fortelle drosjesjåføren at jeg skal til Modum. Hvorfor er det så vanskelig? Han kan nå forsøren ikke se at jeg er pasient,- eller kan han? Og i så fall, hva gjør vel det?

Etter endt uke skal jeg igjen ta togturen over fjellet og hjem igjen. Jeg håper og tror at jeg får plass rett vei, også denne gangen i en ”comfort” vogn.

Da toget kommer viser det seg at det er vogner fra svunnen årgang som er satt opp. Det medfører at det bare er å finne seg en plass, plassbilletten stemmer ikke med nummereringen i vognen. Liten tue osv., jeg føler på et takras i størrelsesorden SVÆRT. Men , jeg ser en plass som vender rett vei, og detter ned på dette. På vindusplassen her sitter en mann. En hyggelig mann. Det tar ikke lang tid før han spør om jeg har vært på ferie. Det er jo høstferietid, så et betimelig spørsmål. ”Neida”, sier jeg, ”jeg har vært på kurs”. ( blush…stress…ikke spørr…sukk)

Jeg er så utrolig dårlig på ”smalltalk”, men har nå erfart at må jeg så kan jeg. Jeg var sånn ca. livredd  for at han skulle spørre mer, så jeg var kjapp med å spørre han hva han hadde hatt fore, og han var student. Voksen student. Han var masterstudent!

Det er faktisk første gang jeg har lovprist masterstudiet mitt, studenttiden min som voksen. Jeg kunne snakke om noe. Noe som ikke avslørte at jeg så definitivt ikke hadde vært på kurs, men som også kunne gjøre det rimelig å tro at jeg kunne ha vært på et kurs i Vikersund.

Søren plytte så vanskelig det skal være?

Da jeg omsider kom frem til Arna, sto Tor på stasjonen og ventet. Totalt utslitt, ramler jeg av toget. Det vil si, jeg setter begge beina på perrongen før jeg ramler. Flater rett ut på  asfalten, mens toget står der, og helt sikkert ALLE på toget ser.

Etter ca. tre uker fikk jeg svar fra Modum om at jeg var ”veiet og målt” og funnet passende til et behandlingsopphold hos dem.

Jeg fortsetter å stå på venteliste , aner ikke når jeg får plass. Jeg skulle ønske det ikke ble så veldig lenge til, er liksom litt innstilt på dette nå, enn så lenge.

Det beste av de beste ,har jeg hørt noen sier om Modum, selv om det er tøft. Jeg er beredt…tror jeg.

Kunne jo leke litt turist…ta bilder på veien over fjellet.

 

Reklamer

2 kommentarer

  1. Sol

    Ikke for at du må lyve om hva/hvem du er . Men jeg synes det er helt ok om du sier du skal på kurs i en sånn setting. Du skal jo på kurs i å være deg selv, med mål om litt nye vinklinger og verktøy på veien videre 🙂 Det tenker jeg er bra KURS 🙂 God vent ! 😉

    • Helt enig…men noe tatt på sengen….liksom:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: