Skam og tilgivelse, eller forsoning?
Noen ting er vanskelig å skrive om. I dag tenker jeg på tilgivelse og skam.
Mandag er dagen min på Senter for Krisepsykologi, og det er virkelig en refleksjonsdag. Noen dager er det bare kaos, andre klarer jeg fange en liten flik mens noen få ganger så skimter jeg “tankerekkene” ut. Jeg liker best det siste, men de er det for tiden færrest av, og dagen i dag er så definitivt ikke sånn. Psykologen min sier at det må gjerne føles som det komplette kaos før en klarer å rydde i de ulike sfærer. Det kunne vært en trøst, om jeg hadde følt på at jeg kunne forholde meg til de der “mm” stegene. Jeg trener hver dag…
Jeg har skrevet om skam og tilgivelse i tidligere blogger. Jeg tror det er mange med meg som tenker på det samme. Rart hvordan vi så lett fokuserer på negative områder hos oss selv. Janteloven lever, og vi blir ledet til å tro og føle. Går det an å forstå at en faktisk kan skamme seg over at en ikke kan tilgi? At en kan skamme seg over den lengten det er å ønske seg å bli sett, og videre frykten for det samme? Bli sett etter i kortene liksom.
At skammen på sett og vis er med på å stjele frimodigheten , friheten , livsmotet og tilliten til meg selv og til andre.
Jeg skulle ønske jeg kunne føle på den friheten noen sier det er å tilgi. Men jeg tror ikke det går an å bruke tilgivelse i den sammenhengen som jeg opplever å være en del av. Den traumatiserte delen i livet mitt.
Slik jeg forstår tilgivelse innebærer det å gi slipp på sinne og bitterheten, og at jeg på den måten ikke lenger bærer nag til den som har krenket meg.
Jeg tror på at det finnes krenkelser som det ikke er mulig å tilgi. Fordi krenkelsen i seg selv er så grov og smertefull, eller også fordi det stadig kommer nye krenkelser fra samme hold. Går det da an å forstå at å snakke om tilgivelse kan legge steiner til byrden. For når man ikke klarer å leve opp til forventningene om å skulle tilgi, kan det fort snike seg inn en følelse av å komme til kort og mislykkes. Og da er veien til selvbebreidelse kort. Selvbebreidelsen og skammen.
I terapien jeg får jobber jeg med det å bli forsonet. Forsoning er å akseptere og integrere det som har hendt – at det blir en del av min historie som det er mulig å leve med. I forsoningen ligger det at du kan kjenne på slike følelser uten at de styrer deg, uten at de dominerer dine tanker og handlinger.
Klarer jeg dette, så kan jeg ha tro på at jeg kan komme meg videre.
- Publisert i: BEHANDLING
- Tagget:forsoning, skam, tilgivelse
Bak fasaden - Rønnaug 
Åh, Rønnaug. Du setter ord på mye vondt og vanskelig… Tøffe tak ! – Men jeg tror veldig på at du er på vei opp og ut !! 🙂 Klem
Tusen takk gode Sol!
Skam er ikke noe man må bære og Janteloven hiver vi på bosset!! Jeg tenker på at å velge å tilgi er som å få pyrisept i såret, det svir men leger på sikt og såret må gro i rett tempo. Jeg tror at ettehvert blir det et arr, alltid være der men ikke betent sår, men renset sår som er grodd. Man tilgir ikke for å gi den som gjorde galt, rett, for det gale er alltid galt! (tenker spesielt overgrep/voldtekt som jeg selv har opplevd..)Jeg har selv valgt å tilgi, et valg og følelsene hang ikke med, de tok lang tid å lege, men en prosess begynte. Jeg kunne skrike hvis en mann kom for nær selv om jeg visste at DENNE mannen ikke ville meg noe vondt, men det satt i kroppen.. og dette kom opp nesten ti år etter det faktisk hadde skjedd.. Hver og en må finne sin vei og ingen må kjenne seg fordømt for hva man tror andre vil vi skal velge. Forsoning og tilgivelse tenker jeg er mye det samme.. Ønsker deg en god prosess videre, uten fordømmelse og skam. ❤ klemmer
og jeg er uansett der at jeg tror det for veldig mange mennesker ikke går å velge å tilgi,- desverre. Det er/ kan være stein til byrde å foreslå for mange mennesker. I forsoningen ligger det et helt annet perspektiv, der jeg har kontroll…og en aksept med tanke på å fortsette å være. For meg er det en veldig stor forskjell.
fordømmelse har jeg sagt noe om det? ❤
Nei, men selvbebreidelse er for meg selvfordømmelse. Jeg har jobbet mye med den følelsen, at jeg fordømmer meg selv: jeg er «dum og mislykket» fordi sånn og sånn.. Eller fordi andre påpeker noe de mener jeg har gjort galt, eller som min bestemor som ville min mor skulle ta abort og siden hun ikke»tok livet av meg mens hun hadde sjansen» som hun sa, så fikk jeg aldri julegave eller bursdagsgave, for jeg hadde ikke livets rett. Dette førte til mye selvfordømmelse over meg, jeg var ikke god nok til å leve.. Den dagen jeg tilga henne slapp mye av den følelsen bl.a «plager» men sorgprosessen over det tapte tok lengre tid
Det er vondt å høre. Jeg ønsker ikke å dele detaljer…det er ikke et poeng. Prosessen er viktig, og den er forskjellig hos alle. Hva vi legger i ord er også ulikt. Jeg føler ikke jeg fordømmer verken meg selv eller andre, og syns faktisk det er vondt at du tolker det slik. Mitt budskap er vel varsomhet..hva vi sier og på hvilken måte….fordi krenkelsen er så nær så nær.
hver må finne sin vei ❤ mange har sikkert ulike erfaringer og dette var litt av min erfaring
❤
Oppfatter ikke at du gjør det, men man tolker vel det man leser ut fra sine egne livserfaringer. Var ikke mening å krenke.. og som sagt, hver må finne sin vei.. klem
opplevde ikke at du krenket, men påpekte at det så lett kan skje…Klem til deg også:)
❤