På tur i Katladalen, uten sydvest.
Varde nr.96
Burde vel gjerne hatt sydvesten på i dag på turen til Gullfjellstraktene. Men hadde ikke det. Dagen i dag har nemlig vært av det mer enn vanlig fuktige slaget, selv for en vestlending å regne. Øs pøs, og jeg ble våt!
Bautaen min benyttet søndagen til å lufte damene sine. På selveste farsdagen. Han valgte ikke den lette, fine, greie grusveien opp til redningshytta. Nei da, vi klatret opp krattet , rett ovenfor der som sauene sankes…like før den smale broen som tar oss over til flaten bort mot parkeringsplassen i Osen. Vi gikk Katladalen. Veldig våt. Våt og bratt!
“Damene”, det er Kara og meg. Kara er vår svarte gode labradortispe på 7.5 år. Det skulle vel tilsvare alderen på den andre dama, meg altså, som er 53, om vi regner hennes alder om til “menneskeår” da. Og jeg syns vel ikke det er mer enn rett og rimelig, egentlig.
Likhetene utover dette er vel ikke så mange, bortsett fra “hengebuk”. Min er egentlig ganske oppfylt for tiden, så den henger ikke så veldig, strutter litt mer kan du si. Kara sin er litt slapp. Vi hadde begge på oss “hold inn”, Kara i form av regndekke, sånn som de hundene som jakter har på slik at de lettere skal synes. Jeg hadde pannebånd.
Videre sover Kara nesten hele tiden, når hun ikke er på tur. Jeg tror jeg hadde ca. to timer natten som gikk, og sover aldri om dagen.
Begge tilbringer vi altså mye tid på sofaen. Og det er her mine frustrasjoner bobler over rettet mot dette «late» dyret. Mens jeg klorer meg oppover, og tror jeg fortsatt har litt kondis i behold, puster og peser, snur meg tilbake og kjenner et lite snev av høydeskrekk, mens jeg kjenner at jeg blir våtere og våtere på beina, ja så bare spretter hun oppover knausene. Hun som vanligvis, iallefall når hun er alene med meg, må lokkes og dras oppover?
For mindre enn 1 år siden, “fliste” jeg både henne og bautaen i bakkene. Men ikke i dag. Selvfølgelig later jeg som ingen ting, så de to får nå bare «springe». ( i følge GPS’en 3.1 km. i timen). Da vi nærmet oss den toppen som var mål for dagens topptur, 678moh., skulle min kjære bauta ta bildet av meg. Hans forslag, og jeg ser muligheten til å få stoppe litt opp, og videre var det jo litt kjekt å vise at vi var så høyt oppe at det snødde. Snøgrensa låg på ca. 600moh. Men tror dere det gikk bra da? Han prøvde faktisk å filme meg…og vips så var telefonen utladet.
Jada, jeg ble litt sur…trengte dokumentasjon på at jeg faktisk hadde gått denne grusomme turen, med Kara og han viftende framfor meg hele tiden. Og , igjen jeg lot som ingen ting…det gjør jo ingen ting om jeg ikke har bilde..»not»! Jeg kunne jo legge ut videoen tenker kanskje noen, men det kunne jeg altså ikke!
Så det spørs om ikke jeg må finne frem spinningsko og den polstra sykkelbuksa mi snart, iallefall prøve å komme meg ut litt oftere.
Det er vel også noe med det at Kara får fór for steriliserte og overvektige tisper. Bautaen spiser vanlig sunn mat. Jeg “fóres” litt vel ofte med “høy karbo”. Og siden jeg sammenligner meg mest med de på same alder, Kara er hverken overvektig eller sterilisert, jeg derimot…
Jeg klarte faktisk også å late som ingenting da jeg oppdaget at vi skulle gå samme veien ned igjen. Jeg hadde av en eller annen grunn tenkt at den skulle gå en litt lettere vei, foreksempel inn på den lette kjedelige grusveien. Men det var feil. Samme vei nedigjen. Det gikk greit, takket være bautaen.
Takk for en fin tur kjæresten min. Kjøttkaker og marsipankake smakte som alltid, selv på en farsdag !
Første avsats…med magebelte og pannebånd, uten sydvest.
- Publisert i: LIVET
Bak fasaden - Rønnaug 