Har du tenkt på tilgivelse?
Tilgivelse?
Må jeg virkelig tenke på det?
Tilgi hvem, hva, hvorfor?
Kompleks PTSD betyr at det er flere og gjentatte traumer fra den tiden en var barn og ungdom. Alvorlig disossiering gjør til og med at en ikke kan huske.Ikke alt , iallefall. Forsvarsmekanismer bidrar til det. Hvordan kan noen våge å spørre meg om jeg har tenkt på tilgivelse. Tilgi at noen har påført meg den smerten jeg kjenner på, hver dag, hele tiden og som gir meg en følelse av at jeg ikke er verdt å være her i denne verden, og som jeg gjerne ikke egentlig vet hva er engang, fordi jeg disossierer. Hvordan kan noen tenke sånn? Hvorfor skal jeg tilgi?
Fordi det er noen som kan fortelle at det er befriende å tilgi.
Jeg kan ikke. Jeg kan ikke tilgi. Jeg finner det helt umulig å forstå at jeg skal tenke på det engang. Da kan jeg vel heller ikke få den hjelpen som kirken med sitt budskap tilbyr, tenker jeg.
Da datteren vår døde fikk vi bare et besøk av presten. Det var da vi skulle planlegge begravelsen. Jeg ventet og håpte, men han kom aldri tilbake. Da noen nevnte for meg at han syns det ble for tøft, da mistet jeg fullstendig troren på kirken og det den står for. Den intellektuelle delen av meg kan forstå, men følelsene er ikke med på lag. Likevel klarer jeg å tilgi den presten som ikke klarte.Det gjorde vondt, men det går godt an å forstå, –
Men dette andre. Dette så fryktelig vonde som handler om at noen missbruker tilliten din, missbruker deg som menneske, ødelegger det mest verdifulle vi som mennesker har, nemlig det å føle og å våge å ha tillit til et annet menneske, nei det kan jeg ikke tilgi.
Da jeg fikk spørsmålet ble jeg gjennomtrengende og fryktelig opprørt. Hvordan kan noen spørre om noes å altoppslukende vondt og vanskelig?
Jeg er veldig glad for at jeg vågde å ringte en som jeg ser på som en livsmentor, en voksen trygg og god person, pensjonert prest.
Nei sa han, nei Rønnaug, du trenger ikke tilgi.
Det skal du slippe å tenke på.
Bak fasaden - Rønnaug 
1 kommentar
Tilbaketråkk