prokrastinering og slitenhet…

roennaugrevheim ♦ 6. november 2012 ♦ 2 kommentarer

De fleste av oss kjenner problemet. Det vi ikke trenger gjøre i dag det venter vi med til i morgen.

Jakob Sande skriver om det i diktet “Etter ein rangel”, og

Josef Larssen  i sin vise “I morgon, i morgon , men ikkje i dag”.

Som student var  jeg der hele tiden, overbevist om at jeg jobbet best under press.

Videre sprang  jeg ut hjemmefra tre minutter senere enn hva jeg burde, hele tiden spent på om jeg ville nå skolebussen. De fleste dager gikk det bra.

Jeg prokrastinerte, hele tiden. Sikker på at jeg er rikelig utstyrt med dette prokratineringsgenet som gjør at jeg alltid utsetter, eller gjør i siste liten, eller må be om unnskyldning fordi jeg ikke rakk eller… You name it.

Når jeg våknet i dag var jeg bare så sliten. Natten hadde vært så strevsom med drømming og jobbing og svettetokter og kasting frem og tilbake i sengen, hele tiden litt redd for at jeg skulle vekke sengekameraten min som har vekkeklokken på 05.07 hver morgen.

Jeg tenkte at til natten igjen må jeg sove…om ikke er jeg så redd for at jeg skal bli dårlig. Er liksom et litt dårlig tegn dette når søvnen blir borte. Og jeg hater å ikke ha kontroll.

Så..jammen jeg har ikke flere av de medisinene som jeg trenger.

Så..og jeg har ikke respeter.

Så..jeg har ikke bestilt den legetimen jeg skulle før legen min skal gå i permisjon.

Så ringte jeg apoteket da de åpnet i håp om å få vite hvilke medikamenter jeg hadde på de elektroniske reseptene min. Selvfølgelig kunne de ikke svare på det fordi de kunne jo ikke vite at jeg var meg. Logisk, men jeg kjente tårene sprenge på. Jeg kunne bare gå inn på en side på nett som heter “mineresepter.no” sa hun, men der fikk jeg ikke vite noe i dag fordi jeg måtte registrere og få passord og…da hadde jeg falt av for lengst.

Så ringte jeg legekontoret…men de hadde ikke telefontid.

Så ringte jeg legekontoret igjen, men de tok ikke telefonen.

Så sendte jeg en mail..og HURRA, jeg fikk svar.

Jeg mailet så hvilke medisiner jeg trengte og de lovte ( har ikke fått sjekket) at de skulle ordne dette. Men legetimen min var jeg for sein til,- legen min har sin siste arbeidsdag i morgen før hun skal ut i morspermisjon.

Men jeg kunne få en time hos hennes vikar Elisabeth (som jo nå vel er min lege), om tre uker. Jeg var nesten fristet til å si: Har jeg noe valg? Fordi når jeg googlet navnet hennes finner jeg at hun tvitrer som nyutdannet lege, livsglad og optimistisk.

Dra meg baklengst… skulle ønske jeg var litt mindre sliten og prokrastinerte litt mindre, slik at jeg orket å forholde meg til en livsglad og optimistisk ung lege med min depresjon og mitt slitsomme liv, akkurat nå. Vel vitende om at prokrastinering også er et symptom på depresjon…dobbelt opp på en måte….