Jeg er sykepleier.

roennaugrevheim ♦ 5. november 2012 ♦ Legg igjen en kommentar

Jeg er sykepleier…

Vi har vel alle sett reklamen som ble laget til Norsk Sykepleierforbund sitt 100års jubileum. Nydelige bilder til vakker musikk.

Jeg også er sykepleier. Men jeg vet ikke om jeg vil være det lengre. Eller, jeg lurer på hva som skal til for at jeg kan fortsette å være nettopp sykepleier.

Det er vel rimelig umulig å enkelt legge et liv som sykepleier bak seg, tro at jeg kan glemme yrket mitt. Jeg brukte tross alt ganske mange år på å intergrere sykepleierrollen i jeg;et mitt. Bli dannet som sykepleier. Ikke dannet som i høflig, men dannet som det å eie sykepleierrollen , godt intergrert, i livet mitt. Den ble en del av meg.  Jeg var stolt over yrket mitt, modig og reflektert, inntil jeg ble pasient…

I dag lurer jeg, fordi jeg er desillusjonert. Jeg har vært og jeg er syk. Jeg trenger fortsatt helsehjelp, og jeg er livredd på møter  med redde og lite modige sykepleiere. Sykepleiere og annet helsepersonell, der holdninger som makt og dominans,  manifesteres i handling. Der primitive forsvarsmekanismer hos pasienten i kriser, blir møtt med de samme primitive mekanismer, ureflektert.

I allefall kan det synes ureflektert fra en syk sykepleier sitt ståsted. Selvsagt er de “bare“ mennesker de også, men på jobb er de fagfolk, og jeg har lov til å kreve.

Mange er kloke. Mange er utrolig faglig og mellommenneskelig reflekterte og ydmyke. Men jeg fikk så sjelden øye på dem, eller møtte dem. Kanskje syntes de bare så dårlig,- eller jeg var for syk til å oppdage, eller de er gjerne ikke modige nok?

Jeg er redd for at jeg skal være en av dem som jeg ikke liker å møte. Som krenker uten å vite det. Som rasler med nøklene og ubevisst viser hvem som sitter ved makten. For er jeg , eller blir jeg sånn, ja da er jeg ikke en sykepleier som stolt kan stå frem og si:

Jeg er sykepleier!