Sorgarbeid handler om å lage sin egen glassengel.
Å sørge , hvem vet egentlig hvordan sorgen ser ut?
Jeg hadde mitt daglige virke på en sengepost med pasienter som var kommet til livets siste fase. De var unge og gamle, felles for alle var at det ikke lengre var mål for behandlingen å bli frisk, men å lindre.
Hos oss møtte vi døden nesten daglig, og med den de som sørger.
Jeg har mange minner fra denne tiden. Gode minner stort sett, fordi jeg tror vi som jobbet der klarte å møte dem som fikk komme til oss, både pasienter og pårørende.
En av dem jeg husker aller best var en mann i sin «beste» alder som oppgav en samboer som sin nærmeste pårørende. Han hadde ingen andre. Hun var innom han på besøk en gang i den perioden pasienten var på vår post.
Da dagen for døden nærmet seg, ble hans pårørende ring og informet om dette. Svaret vi fikk var at de hadde tatt avskjed, så hun ville ikke komme.
Dette var en helt ny situasjon for oss og meg . Vi var så vant med at pårørende kom, og at de var der sammen med sin kjære. De fikk gjerne være sammen med oss i det siste stellet, og vi pyntet fint på rommet med lys og blomster.
Til denne mannen kom det ingen. En av hjelpepleierne og jeg fikk stelle denne mannen. Da vi var ferdige sto vi litt rådville og såg på hverandre. Vi trengte ikke si noe. Hjelpepleieren tok seg en runde i avdelingen og plukket sammen blomster til en nydelig bukett. Jeg hentet duk og hvitt lys som vi tente. Så holdt vi rundt hverandre, vi to.
Jeg fikk for noen dager siden en link til en morgenandakt. Der sto det:
Sorgarbeid handler om å lage sin egen glassengel.
En glassengel kan minne oss om at noe har gått i stykker. Men den er først og fremst blitt et symbol på håpet. For det som har gått i stykker, kan settes sammen igjen til noe nytt. De knuste bitene som så ut til å være slutten på noe, kan samtidig bli begynnelsen til noe nytt. Noe enda finere og mer verdifullt.
Jeg lager glassengler. Jeg har et lite englekor hengende i gangen min. Engler laget og satt sammen av mange små glasskår med nydelige farger. Mine egne glassengler.
- Publisert i: SORG
Så fint at du deler en sånn sterk jobb-erfaring. Mye å tenke på ut fra det du skriver…
Nydelig englevindu 🙂
Og så kjket at du var modig som du skriver i det forrige innlegget; at du bad om den teksten. Jeg tror du jobber godt 🙂
heldøgnsarbeid…sånn er det vet du! Takk for fine respons Sol!
Hei! Jeg havnet tilfeldigvis i denne bliggposten ved søk på «glassengel» – og oppdaget at vi må ha hørt samme andakt. Jeg har nettopp opprettet en blogg med navnet Min egen glassengel og syns derfor det kunne være interessant å se hva andre skriver om dette emnet. Du skriver godt om både sorg og andre mener, Har kikket litt rundt på bloggen din og vet at jeg kommer til å lese mer her. Tillot meg derfor å lenke til din blogg fra min egen. Vi snakkes! Toril
Så hyggelig. Setter stor pris på tilbakemeldinger, og jeg har også lenket meg til deg:) Blir spennende å følge deg. Som du ser er jeg ikke veldig erfaren i bloggerverden jeg heller:) Hilsen Rønnaug