Når terapien går i stå

roennaugrevheim ♦ 2. november 2012 ♦ 5 kommentarer

Høsten 2007 , bare måneder etter at jeg var ferdig med mitt masterarbeid i psykisk helsearbeid kjente jeg at jeg begynte å bli deprimert. Depresjonen tiltok og jeg var ganske fortvilet fordi jeg fikk ikke hjelp av de medikamentene jeg spiste , ei heller fastlegen min forsto hva som var i ferd med å skje.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre noe, og tok for meg telefonkatalogen der byens psykologer var oppramset. Et navn var det noe kjent med, og jeg ringte. Jo da … det kunne gå bra at jeg kom til han. Jeg slapp til og med henvisning fordi han hadde ikke avtale( obs!)  600kr. Pr. Time skulle jeg betale. Time fikk jeg allerede uken etter.

Desperat som jeg var enset jeg verken pris eller andre ting som det at jeg ikke trengte henvisning, en psykolog må vel kunne hjelpe?

Men jeg ble verre og verre og fattigere og fattigere. Eksponert for terapi som fikk meg til å føle at jeg var komplett gal. Traumer ble hentet frem og eksponert, og jeg gikk ut i verden livredd og fortvilet. Og jeg forsto ikke! Jeg forsto ikke at jeg holdt på å bli ødelagt. Jeg var nok sikkert både appelerende og slitsom for terapeuten i all min fortvilelse.

En dag sa terapeuten min til meg,- jammen du prøver jo ikke noe av det jeg sier til deg….dra nå på hytta å lag de der raspeballene til 50 årsdagen din.

600kr. Takk.

Da forsto jeg at dette var farlig. Dønn fortvilet og oppgitt kontaktet jeg min gamle behandler, som straks skjønte tegningen og gav meg tid allerede dagen etter. ”Hvorfor ringte du ikke meg med engang?” spurte han. ”Fordi jeg var sikker på at du var dritt lei meg”, svarte jeg. ” Det kunne du overlate til meg å bestemme”, svarte han da.

Fastlegen min ble også byttet i denne perioden. Da jeg ikke ønsket å bruke tabletter som gav meg opplevelsen av hvordan det må være å være ”zoombie”, så slo legen ut med armene og sa,- ja da vet jeg ikke hva jeg kan gjøre for deg. ”Ok ”, svarte jeg, ”da har ikke jeg bruk for deg heller”.

Jeg skriver dette fordi vi som trenger helsehjelp er så prisgitte det mennesket vi ”får tildelt”. Og med den autoritetsdisiplinen vi er opplært til, vanskelig våger å gå imot det en lege, eller en psykolog hevder. Spesielt ikke når det er psykiske utfordringer en søker hjelp for. Den terskelen det er å si at jeg trenger deg er så skyhøy. Det er så vanskelig og opplevelsen av krenkelse er faretruende nær.

Jeg ble spurt på et DPS hva som gjorde at jeg opplevde det som et bedre sted å være,  bedre enn det stedet jeg hadde vært på før. Fordi, som de sa, de trodde de jobbet og fungerte veldig likt.

”Fordi jeg føler meg trodd her”, var det enkle svaret jeg kunne gi.

Käti Ericson er en sykepleieteoretiker som har skrevet mye om lidelse. Hun sier:

”Den største av alle lidelser er å ikke bli sett.”

Jeg tror på Käti Ericson og jeg føler meg sett, av gammel behandler, ny behandler, fastlege og av Modum!

Blandt gatebarn i Romania lærte jeg at «the brigde between people is a hug».
det er tittelen på denne lille skulpturen kjøpt nettopp i Romania.