Den veldig tunge og vanskelige sorgen
18.mai 1984 var en fredag. En lang fredag. En dag som fortsatt er der som en plagsom påminner om at noe ikke er slik det skal være hjemme hos oss, men også en påminner om at livet går videre.
Om denne lange fredagen i 1984 har jeg gjennom årenes løp skrevet i mine dagbøker om hvordan sorgen har herjet med meg. Sorgen over å miste sin elskede lille datter, lillesøster Solveig. Solveig døde 18.mai 1984, denne lange fredagen da jeg skulle fortelle en lastebilsjåfør hvor han skulle kjøre for å finne frem til den rette adressen.
Langt mer enn å forstå, har jeg vært nødt til å erkjenne litt etter litt, sakte men ganske så sikkert at det faktisk er mitt liv, ikke bare litt men hele mitt liv dette handler om.
Sjåføren spør meg om veien til en adresse lengre oppe i det området hvor jeg er sammen med mine to døtre på 2 og 4 år. Vi er på vei til ”parken” for å leke. Rester etter ”godteri” fra 17.mai feiringen dagen før er pakket godt inn i poser i jentene sine jakker. I dag er det fridag og vi skal bare kose oss. Da lastebilen skal kjøre videre etter å ha fått svar på sitt spørsmål hører og føler jeg to udefinerbare dump som sier meg at noe forferdelig har hendt.
Sekunder senere ”plukker” jeg min datters døde kropp opp fra veien. Solveig er død.
En, to, tre…
Første vei til venstre
Dump, så er det slutt.
Solveig var død. Helt død. Hvordan går det an å klare å være i en slik lidelse? Heldigvis hadde vi Karen Anne, en flott og klok fireåring som var der sammen med min mann Tor og meg døgnet rundt.
Min trøst men som også ble som et stengsel for følelsene mine. Fordi jeg var så uendelig bekymret for hva dette hadde gjort med henne, med sitt så sårbare og sensitive barnesinn?
Hva gjorde det med henne å se sin søster dø? Hva gjorde det med henne å se sin mor hysterisk? Sykebilen som kom og tok med seg Solveig. Alle menneskene som samlet seg? Politiet? Og så all denne gråten.
Som lyn fra klar himmel slo du ned,
tok med deg Solveig og lot sorgen ligge igjen til oss.
Sjokk, apati, fortvilelse. Noen få ord som kan være med på å beskrive litt av den tilstanden jeg flykta inn i. For jeg flykta, det vet jeg så alt for godt i dag at jeg gjorde.Tor og jeg ble kjørt til sykehuset. Vi venta ei stund der før vi ble fortalt at jenta vår virkelig var død.Men jeg visste det jo? Eller? Hvorfor brukte de så lang tid? ”Jeg hørte at hjerte slo”, sa Tor. Men Solveig var død, og Tor og jeg ble vist inn på et rom der vår vakre, vakre datter låg på en så altfor stor hvit seng. Naken, kald og alene, bare dekket av et hvitt laken.
Alt var hvitt.
Rommet var hvitt.
Menneskene var hvite.
Senga var hvit.
Solveig, med sine lyse krøller … var hvit.
Hun var så vakker.
Da jeg omsider vågde å røre henne, klappet og strøk jeg. Koste, klappet, strøk, kjente på håret hennes. Hadde lyst å ta henne opp i armene mine. Jeg husker ikke om jeg gråt. Tror ikke det. Gråten hadde ikke plass i dette rommet. Solveig var så vakker! Hvordan kunne hun være så død?Jeg ble spurt om jeg ville klippe av en hårlokk.Jeg prøvde å få det til lenge, uten å lykkes, var så redd hun skulle bli stygg.Den som spurte meg registrerte at dette ble for vanskelig for meg, og spurte om han skulle hjelpe.Denne fagre lyse lokken ble liggende i en hvit plastikk boks flere år. Jeg vågde ikke verken se eller høre om den.Nå ligger den fortsatt i et fint lite metallskrin jeg kjøpte for å ta vare på dette minnet etter Solveig. Jeg er glad for å ha dette så veldig konkrete lille minnet.
Ein liten kvit boks,
-eller kanskje han ikkje er
så kvit som eg minnest?
Ein liten fager lys krølle
frå deg Solveig,
-eller kanskje ikkje eingong
den er så fager som minnene er?
Kva søkjer eg eigentleg?
Kva er alle dei gode minnene?
Har eg svikta?
Har eg svikta minnet?
Hadde eg bevart minnet, det gode minnet
om eg ikkje sveik det?
Eg prøvde å gravleggja minnet om deg,
Samstundes med deg Solveig. Trudde det var best slik..
Eg prøvde å gravleggja det i ein liten kvit plastikkboks.
Men Solveig, du har ikkje gitt meg fred.
Bevare minnet om du ikkje svik det.
Eg har svikta deg Solveig, men eg trur du kan tilgje…
- Publisert i: SORG
Bak fasaden - Rønnaug 
Takk for at du deler, som våger flagge ordet sorg.
Takk for at du bruker ord for å prøve fange inn en sånn voldsom smerte.
Takk – det er så fint gjort; veldig sterkt med den måten du har delt inn teksten på.
Takk for at du har illustrert innlegget med så vakre bilder…
Takk for at du deler denne sterke soga. Vondt å høyre! Måtte Gud vere nær dykk begge og trøyste. Orda våre vert fattige, men den allmektig seier han har samla tårene våre i ei flaske, kvar einaste. Det er omsut. Venleg helsing Kjersti
Takk!
Så sterkt av deg å dele noe av din smerte!
Uten ordene kan jeg ikke forstå sorgen i hjerte!
Jeg har selv en liten jente, på snart to år.
Tankene på å skulle miste henne hjemsøker meg hver dag!
Den sorgen det måtte føre med seg er så uendelig vanskelig å forstå.
Det du skriver minner meg på å passe ekstra godt på den tiden vi har sammen.
Jeg vet aldri om den dagen du beskriver kommer eller lar vær.
Takk for at du deler disse såre ord.
Tusen takk for fine ord. Det er godt å dele, slik jeg skriver om i dagens blogg. Ting tar tid, men nå vil jeg videre, og det gleder jeg meg til! Kos deg med din lille datter! Godt vi slipper tenke på hva som kan komme til å skje, vi må leve NÅ!
Dette var sterkt, veldig sterkt.
Takk for at du deler.
Utrolig leit det som skjedde med datteren din. Det er umulig å sette seg inn i en sånn sorg. Forferdelig at du måtte oppleve det.
Du er tøff som deler ❤
Gode klemmer til deg ❤
klem tilbake til deg, og takk for at du leser!