En god bok og en god terapeut…

roennaugrevheim ♦ 2. oktober 2012 ♦ 2 kommentarer

Jeg savner å lese en god bok. Jeg elsker bøker. En kraftfull påstand, men jeg vet jeg mener det, for jeg elsker faktisk bøker. Alt av litteratur, skjønn og fag om hverandre. Nå har jeg vært inne i en alt for lang periode der jeg ikke har hatt nok ro til å klare å lese. Det oppleves ikke krevende egentlig, det å lese, men for meg, akkurat nå er det så mye konkurrerende aktivitet i hjernen min som gjør det vanskelig, så da venter jeg heller litt.

I fjor sommer leste jeg boken, Nattog til Lisboa, av forfatteren Pascal Mercier

Den handler om en tradisjonsbevisst skolelærer fra Bern som bryter opp og drar til Lisboa. Han vil oppspore en kvinne han tilfeldig har møtt. I bagasjen har han en bok av en portugisisk forfatter, lege og motstandsmann, Amadeu de Prado.

Etter hvert blir han besatt av mannen og hans historie. I Lisboa oppsøker han dem som har vært en del av Prados liv. Men hva betyr det å kjenne et annet menneske og forstå et annet menneskes liv? Og hva gjør det med ens egen selvoppfatning?

Jeg føler dette er en bok om en mann som følger hjertet sitt, og samtidig faktisk gjør det til en heltedåd ikke å få lysst til å reise til Lisboa. Han promoterer byen helt fantastisk.

… i dag er det en setning, en frase i boken som opptar meg, og som jeg tenkte mye på i går.

 «Hvordan oppleves det å møte et menneske så full av påtatte ord og skygger men som er død inni?»

Mulig dette ble så tydelig for meg fordi jeg går i terapi? Hvordan kan et annet menneske klare å lytte på en slik måte at jeg får lysst til å prate?

Eller som teoretikeren og psykologen Schibbye sier: «…når terapeuten lytter, hører klienten seg selv».

Jeg skal til min terapeut i dag !

Litt høststemning på trappen slik en regnfull 2.oktober dag!