Offer for overgrep eller utsatt for overgrep, eller rett og slett overlever…

roennaugrevheim ♦ 1. oktober 2012 ♦ 1 kommentar

De siste dagene har jeg tenkt mye på ordet ”offer”. Hva betyr det egentlig og hvorfor liker jeg det ikke?

Det er også en distinksjon mellom det ”å være et offer” og ”å være offer”. Hvorfor føler jeg ikke da noe særlig positivt det å være ”utsatt” heller?

Kanskje det munner ut i ”skam-følelsen”, som jeg jo skammer meg over å ha fordi det jo ikke kan være skamfullt å være et offer. Eller, kanskje det nettopp er skamfullt?

Jeg tror det finnes en holdning der ute i samfunnet vårt som sier at jo lengre siden noe har skjedd, jo mer sannsynlig er det at det ikke har skjedd. En slags kollektiv livsløgn. Dette kanskje spesielt i forbindelse med seksuelle overgrep. For kan det hende med henne kan det vel hende med en av mine ,- eller meg også, og for den som er utsatt for overgrep  kan det være finurlige rekasjoner som dissosiering som gjelder. En forsvarsmekanisme, en husker rett og slett ikke de traumer en har vært utsatt for. En bare vet at noe er veldig veldig galt.

Som offer , om en går til kjernen av betydningen, så vil det å gi ofre bety ”å overgi” for videre å holde kontakten med den en ofrer til, noe som en ofte ser i guddommelig sammenhenger. Og da blir jo offerrollen helt feil, til og med veldig ubehagelig å tenke på.

Offer eller utsatt? Må jeg velge? Noen ganger er det vel sånn at det er fordringsfritt å være et offer,- da kan jeg i alle fall ikke ha påvirket selv. Men jeg vet videre at ingen, ingen mennesker vil like å være utsatte heller. Hvorfor er vi, eller blir vi det i såfall?

Når datteren vår ble drept, så var vi utsatte, men vi overlevde. Ingen stiller ubehagelige sprøsmål ved det. Som seksuelt misbrukt kan jeg vel også få lov til å være en overlever? Det er vi jo faktisk alle som lever på denne jorden. Vi lever, altså må vi ha overlevd.

Så tilslutt vil jeg gjerne si til dere der ute som syns vi som har opplevd alt for mye vanskelig i livene våre, traumer som aktiverer primitive forsvarsmekanismer, vi tar ikke offerroller og vi ønsker ikke være offer, tror jeg. Men noen ganger så kan det hende andre sine forsvarsmekanismer gjør at det er nettopp sånn det kan virke?

 Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?

                                                 inger hagerup