PTSD som følgesvenn?

roennaugrevheim ♦ 27. september 2012 ♦ 5 kommentarer

«Never run faster than your guardian angel can fly»

Blomster fra min «bauta» Tor på en helt vanlig dag!

En depresjon er selvbegrensende, den går alltid over, selv om den selvfølgelig kan innhente deg flere ganger i løpet av livet ditt.

PTSD må du nok bare finne deg i vil være der som følge resten av livet.  Neppe som en følgesvenn, men være der. I dette ligger det nok mange og svære utfordringer!

Vissheten om at PTSD utfordringer og dissosieringslidelsen vil være med på å forme den livsstilen jeg velger å leve, kan jo veldig godt føre til solide og tunge depressive tanker og dertil depresjoner.

Dette er vanskelig og noe forbaska dritt å tenke på, men gi  nå ikke opp da Rønnaug! You can do it!

I går ettermiddag og kveld kjente jeg på en fantastisk glede over å klare å være sammen på byen med gamle gode kollegaer. De er bare de flotteste mennesker I verden disse damene fra Dale og min fantastiske “mentor” fra Høyskolen I Bergen. Denne gleden som var der i går,  i den er det søren plytte meg ikke rom for det der utidige depresjonstrollet!

Takk til dere some er der og som bidrar til at veien kanskje etterhvert kan bli litt mindre svingete og ikke fullt så humpete som jeg har følt på i lang tid nå.