Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

saman

 

Eg likar det mjuke,

mjuke hender og mjuke venlege auger.

Pusekattar.

Slike som glitrar som diamantar mot himmelen ein fin vårdag,

og dei som mel medan dei smyg seg attmed beina mine.

 

Mjuke tankar og mjuke stemmer.

Då vert det mjuke ord.

Eg har det godt i det mjuke.

I det mjuke og litt seine.

Travelheita har alt for skapre kantar.

 

Vil du være her i det mjuke du og?

Berre du og eg?

Det vert liksom endå litt mjukare når vi er to!

 

Advertisements

Mitt rom

 

Eg samlar føtene

og jobbar meg fram

til støtta eg får frå tær

og ytre fotboge.

Så tenkjer eg meg

os navicularis

som det naturlege midtpunkt.

 

Eg bøyer meg fram,

tilbake,- og fram igjen.

Leitar fram balansen.

 

Noko imaginært

har teke tak i håret mitt

og løfter meg mot høgder

eg knapt kan ane.

Den rette ryggen

gjev meg styrke

til å rette blikket

rett fram.

 

 

Så peikar eg

med dei samla føtene mine

mot venstre.

Føtene mine

som har forma til ein pilspiss

slik eg har plassert dei no.

Så skil eg dei

slik at dei peikar i kvar sin retning.

To pilspissar.

Ein peikar mot vest

og den andre mot aust.

 

Ved å bøye knærne

leitar eg fram nok støtte

til å bevege meg.

Slik kan eg flytte tyngden

frå den venstre

til den høgre foten,

og tilbake,

– i ein javn straum.

Ein djup mmmm lyd

frå djupt i meg

vert kobla på,

og krafta

vert endå tydlegare forankra.

 

Gjennom fundamentet mitt

som er kroppen

let eg krafta mi forankrast

ved hjelp av tyngdekrafta,

Og med dei lett bøygde knærne

finn eg balansen.

 

Skapar eg rommet mitt

som eg treng

for å være i meg sjølv.

 

I balansen

skapar eg mitt eige rom,

dette rommet

som det er eg som inviterer til.

 

Det passar ikkje i dag,

Eg er oppteken,

men i morgon klokka sju,

då kan du prøve igjen.

Når tida stikk…

Den tida som sit fast

mellom skulderblada mine.

Ho stikk.

Eg lika ikkje den kjensla fordi ho heldt fast

på noko eg vil ho skal sleppa.

IMG_0185

Sinnabloggen

Sinnablogg,-

Blir jeg da automatisk en sinnablogger? Eller er det nok at jeg klarer å være en smule sint og frustrert mens jeg skriver .

Det finnes en sinnablogger som jeg vet om,- en søt ung dame som slettes ikke høres så sint ut. Kanskje litt misfornøyd noen ganger, og kanskje litt kritisk til noe av det som rør seg rundt henne,- men sint? Og hun står der,- rak i ryggen og med blikket rettet rett på den hun snakker med. Sinnablogger. Jeg kjenner jeg misunner henne muligheten til å våge å si dette ordet om seg selv. Kanskje det ikke er hennes ord i utgangspunktet,- men uansett. Hun våger å være i det. Det beundrer jeg henne for. Virkelig.

 

Blir også litt usikker,- fordi jeg kjenner at mitt forhold til ordet ”sint” og tilstanden ”sint” sikkert ikke er som alle andre sitt.

I min verden blir og har det meste av ”sinne” blitt rettet innover med spørsmål og ransaking av ord og handling: ”Hva gjorde du galt nå Rønnaug,- siden det ble så vanskelig denne gangen også? ”

 

Jeg husker en gang jeg ble spurt om jeg hadde tenkt på tilgivelse. Generelt om tilgivelse,- fordi det kunne være mye god forløsning i det. Da ble jeg nok sint,- og svarte med å stenge alle dører. Sint fordi jeg kjente på at det var helt umulig for meg å tenke tanken på der og da. Jeg tror ikke den personen som spurte mente noe vondt eller dypere med dette enn at det kunne være godt for meg.

Nå tenker jeg at rekkefølgen ble feil. Jeg må først klare å være sint…rette sinnet der det hører hjemme. Før jeg klarer å finne frem til sinnet mitt,- går det ikke å tilgi.

Jeg må vite hvem jeg skal tilgi og hvem jeg skal være sint på. Det vet jeg med den intellektuelle delen av hjernen min,- men så definitivt ikke når urhjernen blir koblet opp. Da er jeg feil!

 

 

Da er det jo bare sånn da, – at en trenger å smile og vise sine aller beste sider,- fordi sint er det samme som at ”jeg ikke er god nok”. Slik høres det ut som i min så uendelig forkvaklede urhjerne,- og jeg skyter fortsatt fra amygdale rett som det er og best som det er,- og lar tilsvaret være det som gjelder. Triggere er det overalt.

 

Heldigvis vet jeg at jeg ikke er rettferdig mot meg selv når sinnet blir vendt innover. Adressen er ofte feil. Jeg fortjener det ikke.

Nå vet jeg at jeg har lov til å være sint,- jeg trenger det til og med. Jeg blir i terapi utfordret på sinnet mitt med spørsmål som: ”når har du tenkt å bli sint Rønnaug?”

 

Dette ble en lang innledning. Kanskje det er lurt noen ganger,- fordi det gir en forståelse av hvorfor det er så vanskelig med følelser. Sint er for meg en av de aller vanskeligste følelsene. Det er først og fremst den som vender seg innover og gjør at jeg blir feil.

 

Jeg lar bare innledningen stå jeg,- tror kanskje den formidler det jeg opplever som utfordrende og som også kan gjøre meg sint. Sint på meg selv,- og undring over om det er rett å vende det sinnet innover.

Frustrasjon over at min historie og mine erfaringer har ført til at jeg dissosierer egne helseplager. Fordi det er disse tankene jeg har nå med en hoste som har vart i mange uker( siden jul) en ankel som tydelig ikke har det bra og et stoffskifte som lar meg slite…

 

Nå har jeg sagt det,- og jeg ler faktisk litt av meg selv fordi jeg sitter her og føler meg som en sinnablogger.

 

 

IMG_8556

Tenk om jeg bobler over..av enten det ene eller det andre. Eller at alle boblene sprekker,- på en gang. hva da? 

 

 

 

 

Glipptak

Har du prøvd å gå på Tveitakvitingen med dårleg smurde ski?

Det er bratt,- grådig bratt.

Når vi går fra hytta vår på Jonshøgdi som er 455 moh., så blir det mange glipptak før ein når Tveitakvitingtoppen i Samnanger som er 1299moh.

Om skia er dårleg smurde.

Eg går ikkje på Tveitakvitingen med dårlege ski. Eg trur ikkje nokon gjer det,- det er for slitsamt.

Eg gjer det ikkje fordi eg kan velga sjølv om eg ynskjer det,- eller orkar det,

– eller ikkje.

Sjølv om eg ikkje har ski på beina no, ei heller er på fjellet,- så kjennest det ut som om eg prøver å ta meg fram i glatte og vanskelege brattheng for tida. Kanskje slik som det kan væra å klatra Stoveveggen opp frå Såta med glatte ski.

Brattheng som eg helst ikkje ynskjer skal eksistera. Eg vil ikkje visa dei til nokon. Eg vil helst gløyma og forsvinna.

Eg vil ikkje ha støtte frå nokon fordi eg ikkje veit kva den støtta skal være.

Eg vil ikkje ha trøyst, fordi eg då føler meg så liten og skamfull.

Eg vil ikkje at det skal være slik, likevel er det slik det er nett no.

Det glipp.

Det glipp i kampane mine,- og det er ikkje godt.

Kan eg klara å smøre om?

Eller treng eg finna ein ny veg?

 

IMG_9207

Ta kontrollen tilbake, ein lang prosess

Du veit, den dagen du kjenner på at du burde klare, og burde forstå, og burde burde det meste,- så blir alt meire likt det kaoset som vi som bur i Bergen ser ute på veien i dag.

Eller når ”Nina” tok tak i det meste av tak på huset vårt og trær og busker ikkje klarte halda seg oppreiste lengre.

Det er litt slik dag i dag,- og eg kjenner eg treng skriva litt på bloggen min igjen. Ikkje fordi eg må eller burde, men fordi det kjennes rett.

Eg driv og tek tilbake kontroll over kroppen min eg no. Eg likar å tru på at det er det eg gjer i alle fall. At eg brukar tid og krefter på akkurat dette,- ta tilbake noko som er blitt teke i frå meg. Eg prøver å få dei ulike delane eg kjempar med, og enda oftare kjempar i mot, til betre å samarbeide. Armar og bein treng det, dersom eg skal finne balansen eg treng for å være.

Det er ofte ein krevande disiplin dette, for oss med dissosieringsliding og ptsd.

”Lidinga” ligg der og uroar, mest heile tida. Likevel så tenkjer eg det går fint,- eg likar å kjenne at kroppen spelar litt meir på lag igjen med meg, utan at ”mismotet” og kjensla av å ikkje strekke til skal koma.

Eg trives med å kjenne at kroppen min er sliten. At musklane verker sånn nett passe etter ei treningsøkt.

Eg likar å kjenne at eg meistrar og at eg klarer. Kven gjer ikkje det? Så kjem ”det” likevel,- dette ”mismotet” eg så veldig gjerne ikkje ynskjer å veta av. Det kjem, og lagar dårlege vibrasjonar mellom meg og det eg treng kjenne på av gode kjensler, for at eg skal klare å fortsetje. ”Det” kjem og lagar bråk for meg og det eg ynskjer å få til,- og eg likar det ikkje.

Eg likar det ikkje fordi ”det” fortel meg at det er ”det” som ynskjer å ha kontroll over meg.

Men eg vil ikkje være i denne kloa av vonde og vanskelege kjensler. Kven vil vel det?

Så til deg ,- ”mismotet” mitt, du treng ikkje tru at det er her du skal væra så veldig lenge denne gongen.

Eg vil ikkje la deg finna ro til det. Det passar nemleg ikkje,- Ikkje no…

Det er min kontroll som gjeld,- ikkje ”din”….

…og ute snør det trollkjerringar.

Slepp taket…

Slepp taket.

Slepp taket….lat det være det som er.

Lat det koma det som kjem.

Kjenn etter om du finn balansen.

At han er god å væra i.

Slepp berre taket ei lita stund, slik at du også kan erfare at det ikkje er farleg å balansera.

Slepp taket ,- og kjenn at livet kan være godt å være i,-

sjølv om ryggsekken du bær på er så alt for tung.

Slepp taket, – og kjenn at du er deg.

Ryggsekken med alle blylodda er der og føl deg, men han er ikkje deg.

Slepp taket.

Kanskje det kan væra trygt å sleppa no?

Litt og litt.

Berre bittelitt,- nett nok til at du kjenner at det ikkje er farleg å sleppa opp.

Slepp taket,

du veit du kan ,

berre det er trygt nok i deg og rundt deg.

Slepp taket og kjenn at balansen er der med deg og for deg.

Du treng han no.

Berre kjenn.

Du kjenner det når du er klar.

IMG_4724

Korleis kan eg veta kva det er å være sterk?

Korleis kan eg veta kva det er å være sterk,-

når eg alltid har følt meg svak?

Korleis kan eg veta kva ord som ”krevjande” betyr,-

når livet alltid har vore for krevande?

Korleis kan eg veta at eg er rett,-

når eg kjenner så sterkt på at eg er feil?

Kvifor er det slik at nokon av oss treng lære dette først når halvlevd liv er forbi,-

lære om eigeverdet ?

Det er ikkje sjølvsagt å veta, –

ikkje er det sjølvsagt at ein klare å forstå det heller.

Ikkje før det er for seint.

Eg veit ikkje kva eigeverd er,-

eller kvar det er.

Ikkje der inne på innsida. Der du og alle dei andre ikkje slepp inn.

Der veit eg ikkje.

Der forstår eg ikkje.

Der føler eg ikkje.

Der eigeverdet eigentleg skulle hatt si djupaste kjensle.

Der er ho ikkje.

IMG_8579

jeg skriver,- altså er jeg

For noen dager siden dukket det opp et lite flagg på bloggen min, der det sto at jeg hadde to års dag som blogger. En liten feiring, tror jeg de som administrerer wordpress tenkte.

Hos fysioterapeuten min på tirsdag, hørte jeg at jeg jobbet godt. At jeg hadde gjort store fremskritt dette året som snart har gått siden jeg startet opp hos henne. Det kan hende,- uansett har jeg blitt tryggere i møtene mine med henne. Det i seg selv er et stort fremskritt.

Jeg skulle så inderlig ønsket at dagene hadde litt mer sol og litt mer glede. Jeg skulle så inderlig ønske meg at jeg hadde klart å utrette noe,- at jeg kunne klare å føle på litt verdi.

Jeg skulle så inderlig ønsket meg at jeg hadde vært litt mindre redd for andre mennesker.

Kobler jeg på et rasjonale på tankene mine så vet jeg at det meste av det jeg ønsker meg av endring handler om et utkomme av relasjonelle traumer. Traumer som har resultert i en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Vil noen i det hele tatt meg vel?

Med dette som et av de store tankemessige temaene mine for tiden, våger jeg ikke skrive så mye på bloggen min. Det blir rett og slett for skummelt.

Jeg velger likevel å ha den åpen. Titter innom engang i blant. Leser gjerne noe av det jeg skrev for en tid tilbake siden. Ser,- leser og reflekterer over det som var, er – og undrer meg over hva som vil komme.

Det er et helt år til neste gang jeg blir ”flagget”,- hvor er jeg da mon tro?

"klibrige" følelserdet er så lett å bli sittende fast 

Rett framfor meg
står han
høgreist,
svart,
våt og
iskald
med tappar av kol
som strittar
alle vegar

ein treng berre ta eit skritt til

eg rispar meg
sårt,
og ein einsleg bloddråper
slepp seg
frigjerande

Eg ser ikkje vegen rundt
eller over

grøfta er synleg

Etter en terapitime

« Vil du ha time neste uke?, jeg har bare to timer ledig.»
Jeg kjenner usikkerheten som en klam hånd som trykker meg ned. Hun vil jeg skal si nei, helt sikkert. Men om jeg sier nei, så sier hun at det er jeg som må bestemme. «Hva vil du ? », kommer hun til å spørre.
Så jeg sier, – « kanskje det er lurt, fordi det blir jo ikke noe uken etter.» Det sier jeg fordi det da er sykkel-VM i byen. Og jeg kjenner på at jeg ikke orker tanken på å organisere meg nok til å komme meg gjennom hele sentrum av byen, til et eller annet tidspunkt jeg sikkert ikke vil klare å rekke pga trafikale utfordringer og stengte veier. Til det er det en altfor krevende trigger.
Jeg får tilbake timekortet  uten å se hva som står på det, og stapper det ned i sekken min.
I det jeg åpner døren ut fra kontoret hører jeg en stemme som sier, « tenk på støtten du har i deg, tenk på…»

 

Så hører jeg ikke mere.
Med duket nakke og tårefylte øyne beveger jeg meg raskt ut gjennom det som blir en lang tynn tarm av en gang akkurat nå. Raske skritt forbi dem som sitter og venter, og mot toalettet som selvfølgelig viser på dørlåsen at er opptatt. Ingen må se at jeg gråter. Ingen!
Like greit, tenker jeg, at doen er opptatt.
Jeg får på meg skoene og kommer meg ut på gaten.
Da renner tårene, som jeg med kjappe bestemte tak klarer å tørke vekk, og jeg tenker; «hva skjedde nå?», og
« nå må jeg bare komme meg bort» ,og
«aldri mere»!!!

 

Hun vil ikke at jeg skal komme tilbake, selvfølgelig vil hun ikke det, tenker jeg. Hun har ikke tid til meg, fordi jeg får jo ikke til det hun sikkert tenker jeg skal få til. Hun er sint på meg. Det er min feil at jeg ikke får til, og det er min feil at jeg ikke er en del av den flokken jeg dypest sett ønsker å være en del av og det er min feil at jeg ikke får til noe av alt dette.
Tankene min er i høy beredskap. Jeg er feil!
Jeg roter rundt i sekken min og finner telefonen. Leiter frem rett telefonnummer, og skriver en sms der jeg avbestiller timen jeg nettopp har fått.

Inne i hodet mitt «hører» jeg  henne si, « du bestemmer hvor du vil stå i rommet, du bestemmer».

Jeg «hører» det blir sagt at jeg bestemmer, men at det samtidig blir lagt føringer for hvordan og hvorfor jeg ikke kan plassere meg hvor som helst, så da kan jeg jo selvsagt ikke velge likevel da.
Men sånn er det jo , sier jeg til meg selv. Nå er du i en terapeutisk relasjon. Du er her fordi du ønsker endring. Det er bare det at …

Jeg kan fortsatt kjenne hånden hennes i nakken min. Den hånden hun la der, uten at jeg var forberedt godt nok akkurat i dag. Fordi jeg er så veldig i beredskap. Den hånden som fikk meg til å føle at jeg holder på å dø av skrekk. Kvelningsfornemmelser. Den følelsen som kommer når du kjenner du må svelge gråten som presser på, fordi den ikke passer. Den passer ikke, fordi følelsen av at noe er helt feil er så altoppslukende og frykten for å gjøre feil, eller være feil føles kvelende.

Så «ordren» om å se på henne. «Se på meg Rønnaug , se på meg» . Se på meg!!! Tilslutt ser jeg, uten å ane hva det er jeg egentlig ser. Men opplevelsen er «sint dame» . Hun er sint på meg. Sint.
Og jeg innser ikke før dager senere, at den voksne Rønnaug har flyktet fra dette rommet for lenge siden. Igjen står 10 åringen, livredd og skamfull.

 

Jeg ser på klokken, og tenker at jeg teknisk sett kan møte på noen kjente fordi bisettelsen jeg ikke orker å være tilstede i i dag begynner om en times tid. Jeg gjør en lynkjapp kalkulering, hvor er det lurt å gå, og hvordan unngår jeg evt. å «se» noen som evt kommer på min rute nå? Beredskapen er på nivå langt over anbefalte grenser.
Nå handler det om å komme seg i sikkerhet.
Nå gjelder det bare å finne Mona.

Av erfaring vet jeg også, at det godt kan skje at jeg enten ikke klarer huske hva jeg har avtalt med Mona, eller at jeg mister evnen til å finne det stedet vi har avtalt. Noen ganger er det faktisk så ille at jeg mister evnen til å vite hvor jeg er. Da er beredskapen virkelig i høygir.

Det skjer heldigvis ikke i dag. Jeg finner frem til Kode 1 og Mona er der.
Jeg får en bamseklem, og jeg klarer ta i mot.
Så kommer tårene.
Så kommer fortvilelsen.
Så tenker jeg, –
dette orker jeg ikke være i,-
…fordi det kan jo ikke være slik
Når en prøver å ta i mot støtte?

 

 

 

Deale med depresjonen

IMG_0516Kan vi gjera ein deal
du og eg?

Om du sluttar å «kline» på med det svarteste svarte kolet,
heile tida,
Så skal eg dansa for deg.

Den dansen som berre eg kan.
Som ingen andre veit om.
Min livsdans.
Min dans.

Men då lyt du legga vekk det kolsvarte.
Det heldt meg fast skjønar du vel,
Skremmande og vondt.
Så fast
at fotfeste slepp,
– og forsvinn.

Tek du imot meg
og dansen min ?

Kan det væra ein deal?

Morgenstund

05.10….klokkeradioen slår seg på.
Har lagt musestille en stund nå.
Er tissetrengt.
Har vært det lenge.

Han velter seg rundt og slår av musikken som er i ferd med å fylle rommet. Hurtig eskalerende volum fra klokkeradioen.
Jeg later som jeg sover, mens jeg hører romsteringen på badet.
«Skulle lagt oppe», tenker jeg.
«Hadde fått fred da».
Jeg lytter etter de kjente lydene.
Tissingen, dusjen som varer 4 minutter og 30 sekunder, brødskjæringen( 6 skiver , to til frokost og fire til nistemat), døra som åpner seg for å hente inn avisen, tannpussen, romsteringen etter bilnøklene (som aldri blir hengt opp der de skal), så suset fra oppvaskemaskina som blir satt i gang før han gløtter på soveromsdøra og sier,-
«Hadet, det er fint vær i dag»

eller

«Hadet,- det er ganske glatt på skiferhellene»

og til slutt status katter : » kattene er ute».
«Hadet «, svarer jeg, og later som om jeg ikke er våken nok til å se på han.
Må sove litt til.

Så hører jeg duren fra bilen, og vet jeg er alene.

Tisser.
Ser på telefonen. Kalenderen forteller at det er mandag.
Sjekker Mail. Gammel vane.
Facebook. Ny vane.
Sjekker at telefonen er på lydløs.

Pakker dyna godt rundt meg. Ligger på siden og åpner en ny pastilleske.
Tar en pastill. En til, hele esken tømmes. Alltid sukkerfrie. Bruker de til å tygge meg inn i en transe av dagdrømmemodus,
mens den bare maner bare frem en enda større tomhetsfølelse.

Det er stille,
Og tomt.

It,s the attitude

Dette skrev jeg for lenge siden, i et forsøk på å bevare et minne. Det er igjen blitt så alt for aktuelt, i vår higen etter å tråkke på de svakeste svake. De som er styrt av bakmenn som ikke er snille. Jeg prøver å legge tankene mine ut på bloggen. Det er langt, men kanskje går det å lese?

Les videre

Augneblinken

En refleksjon en dag det føles viktig å holde fast i øyeblikket.

Les videre

Kime til innsikt

 

Eg dreg fram,
Den eine haugen etter den andre.
Bukser,
gensere,
bluser,
kjoler,
kåper.
Mange bukser og mange gensere.
Så mange at eg vel å ikkje telje dei.
Sumarsklede,
vinterklede,
lyse og mørke.
Fargerike, blomar og striper.
Endå fleire.
Grå og svarte.
Mange av kleda har merkelappen hengande.
Dei blei aldri passande.
Det blei aldri slik eg tenkte.
Aldri slik eg håpa.
Berre den korte stunda eg var i butikken,
og mest truleg ikkje turde prøva plagget eg sto med i handa.
Berre den korte stunda av tomme tankar.
Fri frå alt.
Rusa på lukka over å våga.
Så ein pose med på armen
som eg med møysommelig hand fekk gøymt vekk slik at ingen såg.

Eg hugsar han som gøymde spritflaskene sine,
På do, i vedstabelen, bakom sofaen, mellom mjølsekkane.
Han som alltid var på leit.

Han eg gøymde meg for.

 

«Hjertet er en ensom jeger»

«Hjertet er en ensom jeger», er tittelen på en bok jeg kjøpte før påske i håp om å finne nok ro til å lese. En bok som kom ut første gang i 1940 og som ble en bestselger etter relanseringen i 2016. Forfatteren er ukjente for meg, og heter Carson McCullers.
Jeg tenkte vel ikke så mye over tittelen på boka, utover det at den såg ut til å være en akkurat spennende nok «feel good» bok. En klassiker står det å lese på permen, som har fått terningkast 6 av både Dagbladet og VG .

Jeg har ikke begynt å lese den enda. Bare boktittelen. «Hjertet er en ensom jeger», og jeg tenker at slik er det. Sånn har det vært og sånn kommer det til å bli. Hele tiden jakte på det som kan gi en litt ro og fred i hjertet. En svulstig og ganske så klisjeaktig metafor, denne hjertefreden. Men så er det nå noe med den likevel da. Som er alt annet enn svulstig.

Da min far døde, husker jeg min datter spurte om jeg kunne vise henne hvor hjertedøren hennes var. Hun klarte ikke finne sin , sa hun. Hjertedøren er det bare du som kan åpne og styre, det er ingen andre som ser den eller vet helt hvordan den fungerer, prøvde jeg da å formidle. Så løftet hun opp genseren sin, såg seg selv på brystet og så, » Mamma, sant det er rart at bestefar som var så stor får plass inne i hjertet mitt som er så lite «.
Så stort er hjertet ditt, kunne jeg da si, at alle de du er glad i får plass!

Fysioterapeuten min spurte meg en gang om jeg hadde tenkt på hvorfor spissen på hjertet vårt «peker» fremover. Liksom retter seg mot den andre, eller de andre.
Hun tenkte at det var fordi vi alle trenger noen der ved vår side, at vi er relasjonelle vesen, helt avhengige av at andre er der sammen med oss på en eller annen måte.

Kanskje det er det hjertet mitt hele tiden jakter på, tenker jeg.
Så er det noe med det at «språket» hjertet bruker,( iallfall gjør mitt det) , er at tilliten ( til-lit) må være der.
Og det må jeg klare å stole på, for at hjertet mitt skal slutte å jakte.

For at jeg skal klare å senke skuldrene.

For at jeg skal våge å tro på det hjertet mitt har å si.

«Tillit til», den mest utfordrende og vanskeligste disiplinen som finnes i min verden.

Og hjertet mitt jakter som en ensom jeger, og jeg som har hjerte i brystet mitt er velvitende om at å hele tiden være på jakt er slitsomt.

… selv for et hjerte.

 

Raude lepper

Raude lepper

Eg har kjøpt lausneglar,
Slike blanke
Med lim på baksida.
Glinsende raude
og vakre.

Og ein raud leppestift,
Slik at eg kan laga trutemunn ,
Og sette nasen i sky
Medan eg klør meg underfundig på magen,
Med dei raude neglane mine

Etterpå skal eg sleppa meg ut
I evigheten

Blikket

Speilet fangar  blikket.

Grip tak

– i den djupe,

svarte,

uendelege pupillen.

Metamorforisk,

treffsikker,

og drepande.

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site