Etter 17.mai kjem alltid den 18.
Den sorgen som aldri tar slutt. Den sorgen som er der, og som vedlikeholdes på så mange plan. Sorg og depresjon, hånd i hånd.
Siden når var det flaut å være deprimert?
Å leve med en kompleks ptsd diagnose utfordrer livet med kroniske og tilbakevendende alvorlige depresjoner. Jeg utfordrer meg selv på å prøve å finne ut hva som vedlikeholder depresjonene mine. Gjennom, er den eneste veien ut, tror jeg.
Ventetid
Det digitale brevet kom fyrst.
Lyden av Mail i innboxen på den smarte telefonen fanga merksemda mi.
Eg las, og det kjendes ut som om ein bunn i meg løsna, og datt ut.
Han skrapte opp kjenslene på vegen mot overflata som nett då var på bunnen. Som ei katteklo som vil leika, jobba han seg nedover. Mot avgrunnen.
Leika med hjarta mitt,
kasta ball med det,
fanga det med dei sylskarpe klørne,
og sende det tilbake inn i kjenslehavet mitt.
Eit stort svart hol, som favner desse kjenslene ein ikkje heilt veit kva ein skal gjera med. Dei som gjer vondt, og som blør. Dei eg ikkje vil møta.
Dei krangler no, dei som er meg.
Ein er redd, livredd.
Ein tøffar seg, tek på den raude buksa ho trur vernar og sei, bryr eg meg då?
Den tredje tenker at dette var jammen meg lageleg, dette kan eg lika. Alt ordnar seg!
Så er det berre å venta då, venta på det endelege svaret. Då kan eg uansett sei;
«Var det ikkje det eg sa, eg visste det nok».
I mellomtida leikar dei sylskarpe katteklørne med hjarta mitt.
«Livet som var ment for meg»
Var det dette livet som var ment for en, eller er det mulig å stanse tornadoen før det er for sent?
saman
Eg likar det mjuke,
mjuke hender og mjuke venlege auger.
Pusekattar.
Slike som glitrar som diamantar mot himmelen ein fin vårdag,
og dei som mel medan dei smyg seg attmed beina mine.
Mjuke tankar og mjuke stemmer.
Då vert det mjuke ord.
Eg har det godt i det mjuke.
I det mjuke og litt seine.
Travelheita har alt for skapre kantar.
Vil du være her i det mjuke du og?
Berre du og eg?
Det vert liksom endå litt mjukare når vi er to!
Mitt rom
Eg samlar føtene
og jobbar meg fram
til støtta eg får frå tær
og ytre fotboge.
Så tenkjer eg meg
os navicularis
som det naturlege midtpunkt.
Eg bøyer meg fram,
tilbake,- og fram igjen.
Leitar fram balansen.
Noko imaginært
har teke tak i håret mitt
og løfter meg mot høgder
eg knapt kan ane.
Den rette ryggen
gjev meg styrke
til å rette blikket
rett fram.
Så peikar eg
med dei samla føtene mine
mot venstre.
Føtene mine
som har forma til ein pilspiss
slik eg har plassert dei no.
Så skil eg dei
slik at dei peikar i kvar sin retning.
To pilspissar.
Ein peikar mot vest
og den andre mot aust.
Ved å bøye knærne
leitar eg fram nok støtte
til å bevege meg.
Slik kan eg flytte tyngden
frå den venstre
til den høgre foten,
og tilbake,
– i ein javn straum.
Ein djup mmmm lyd
frå djupt i meg
vert kobla på,
og krafta
vert endå tydlegare forankra.
Gjennom fundamentet mitt
som er kroppen
let eg krafta mi forankrast
ved hjelp av tyngdekrafta,
Og med dei lett bøygde knærne
finn eg balansen.
Skapar eg rommet mitt
som eg treng
for å være i meg sjølv.
I balansen
skapar eg mitt eige rom,
dette rommet
som det er eg som inviterer til.
Det passar ikkje i dag,
Eg er oppteken,
men i morgon klokka sju,
då kan du prøve igjen.
Når tida stikk…
Den tida som sit fast
mellom skulderblada mine.
Ho stikk.
Eg lika ikkje den kjensla fordi ho heldt fast
på noko eg vil ho skal sleppa.
Sinnabloggen
Sinnablogg,-
Blir jeg da automatisk en sinnablogger? Eller er det nok at jeg klarer å være en smule sint og frustrert mens jeg skriver .
Det finnes en sinnablogger som jeg vet om,- en søt ung dame som slettes ikke høres så sint ut. Kanskje litt misfornøyd noen ganger, og kanskje litt kritisk til noe av det som rør seg rundt henne,- men sint? Og hun står der,- rak i ryggen og med blikket rettet rett på den hun snakker med. Sinnablogger. Jeg kjenner jeg misunner henne muligheten til å våge å si dette ordet om seg selv. Kanskje det ikke er hennes ord i utgangspunktet,- men uansett. Hun våger å være i det. Det beundrer jeg henne for. Virkelig.
Blir også litt usikker,- fordi jeg kjenner at mitt forhold til ordet ”sint” og tilstanden ”sint” sikkert ikke er som alle andre sitt.
I min verden blir og har det meste av ”sinne” blitt rettet innover med spørsmål og ransaking av ord og handling: ”Hva gjorde du galt nå Rønnaug,- siden det ble så vanskelig denne gangen også? ”
Jeg husker en gang jeg ble spurt om jeg hadde tenkt på tilgivelse. Generelt om tilgivelse,- fordi det kunne være mye god forløsning i det. Da ble jeg nok sint,- og svarte med å stenge alle dører. Sint fordi jeg kjente på at det var helt umulig for meg å tenke tanken på der og da. Jeg tror ikke den personen som spurte mente noe vondt eller dypere med dette enn at det kunne være godt for meg.
Nå tenker jeg at rekkefølgen ble feil. Jeg må først klare å være sint…rette sinnet der det hører hjemme. Før jeg klarer å finne frem til sinnet mitt,- går det ikke å tilgi.
Jeg må vite hvem jeg skal tilgi og hvem jeg skal være sint på. Det vet jeg med den intellektuelle delen av hjernen min,- men så definitivt ikke når urhjernen blir koblet opp. Da er jeg feil!
Da er det jo bare sånn da, – at en trenger å smile og vise sine aller beste sider,- fordi sint er det samme som at ”jeg ikke er god nok”. Slik høres det ut som i min så uendelig forkvaklede urhjerne,- og jeg skyter fortsatt fra amygdale rett som det er og best som det er,- og lar tilsvaret være det som gjelder. Triggere er det overalt.
Heldigvis vet jeg at jeg ikke er rettferdig mot meg selv når sinnet blir vendt innover. Adressen er ofte feil. Jeg fortjener det ikke.
Nå vet jeg at jeg har lov til å være sint,- jeg trenger det til og med. Jeg blir i terapi utfordret på sinnet mitt med spørsmål som: ”når har du tenkt å bli sint Rønnaug?”
Dette ble en lang innledning. Kanskje det er lurt noen ganger,- fordi det gir en forståelse av hvorfor det er så vanskelig med følelser. Sint er for meg en av de aller vanskeligste følelsene. Det er først og fremst den som vender seg innover og gjør at jeg blir feil.
Jeg lar bare innledningen stå jeg,- tror kanskje den formidler det jeg opplever som utfordrende og som også kan gjøre meg sint. Sint på meg selv,- og undring over om det er rett å vende det sinnet innover.
Frustrasjon over at min historie og mine erfaringer har ført til at jeg dissosierer egne helseplager. Fordi det er disse tankene jeg har nå med en hoste som har vart i mange uker( siden jul) en ankel som tydelig ikke har det bra og et stoffskifte som lar meg slite…
Nå har jeg sagt det,- og jeg ler faktisk litt av meg selv fordi jeg sitter her og føler meg som en sinnablogger.
Tenk om jeg bobler over..av enten det ene eller det andre. Eller at alle boblene sprekker,- på en gang. hva da?
Glipptak
Har du prøvd å gå på Tveitakvitingen med dårleg smurde ski?
Det er bratt,- grådig bratt.
Når vi går fra hytta vår på Jonshøgdi som er 455 moh., så blir det mange glipptak før ein når Tveitakvitingtoppen i Samnanger som er 1299moh.
Om skia er dårleg smurde.
Eg går ikkje på Tveitakvitingen med dårlege ski. Eg trur ikkje nokon gjer det,- det er for slitsamt.
Eg gjer det ikkje fordi eg kan velga sjølv om eg ynskjer det,- eller orkar det,
– eller ikkje.
Sjølv om eg ikkje har ski på beina no, ei heller er på fjellet,- så kjennest det ut som om eg prøver å ta meg fram i glatte og vanskelege brattheng for tida. Kanskje slik som det kan væra å klatra Stoveveggen opp frå Såta med glatte ski.
Brattheng som eg helst ikkje ynskjer skal eksistera. Eg vil ikkje visa dei til nokon. Eg vil helst gløyma og forsvinna.
Eg vil ikkje ha støtte frå nokon fordi eg ikkje veit kva den støtta skal være.
Eg vil ikkje ha trøyst, fordi eg då føler meg så liten og skamfull.
Eg vil ikkje at det skal være slik, likevel er det slik det er nett no.
Det glipp.
Det glipp i kampane mine,- og det er ikkje godt.
Kan eg klara å smøre om?
Eller treng eg finna ein ny veg?
Ta kontrollen tilbake, ein lang prosess
Du veit, den dagen du kjenner på at du burde klare, og burde forstå, og burde burde det meste,- så blir alt meire likt det kaoset som vi som bur i Bergen ser ute på veien i dag.
Eller når ”Nina” tok tak i det meste av tak på huset vårt og trær og busker ikkje klarte halda seg oppreiste lengre.
Det er litt slik dag i dag,- og eg kjenner eg treng skriva litt på bloggen min igjen. Ikkje fordi eg må eller burde, men fordi det kjennes rett.
Eg driv og tek tilbake kontroll over kroppen min eg no. Eg likar å tru på at det er det eg gjer i alle fall. At eg brukar tid og krefter på akkurat dette,- ta tilbake noko som er blitt teke i frå meg. Eg prøver å få dei ulike delane eg kjempar med, og enda oftare kjempar i mot, til betre å samarbeide. Armar og bein treng det, dersom eg skal finne balansen eg treng for å være.
Det er ofte ein krevande disiplin dette, for oss med dissosieringsliding og ptsd.
”Lidinga” ligg der og uroar, mest heile tida. Likevel så tenkjer eg det går fint,- eg likar å kjenne at kroppen spelar litt meir på lag igjen med meg, utan at ”mismotet” og kjensla av å ikkje strekke til skal koma.
Eg trives med å kjenne at kroppen min er sliten. At musklane verker sånn nett passe etter ei treningsøkt.
Eg likar å kjenne at eg meistrar og at eg klarer. Kven gjer ikkje det? Så kjem ”det” likevel,- dette ”mismotet” eg så veldig gjerne ikkje ynskjer å veta av. Det kjem, og lagar dårlege vibrasjonar mellom meg og det eg treng kjenne på av gode kjensler, for at eg skal klare å fortsetje. ”Det” kjem og lagar bråk for meg og det eg ynskjer å få til,- og eg likar det ikkje.
Eg likar det ikkje fordi ”det” fortel meg at det er ”det” som ynskjer å ha kontroll over meg.
Men eg vil ikkje være i denne kloa av vonde og vanskelege kjensler. Kven vil vel det?
Så til deg ,- ”mismotet” mitt, du treng ikkje tru at det er her du skal væra så veldig lenge denne gongen.
Eg vil ikkje la deg finna ro til det. Det passar nemleg ikkje,- Ikkje no…
Det er min kontroll som gjeld,- ikkje ”din”….
…og ute snør det trollkjerringar.
Slepp taket…
Slepp taket.
Slepp taket….lat det være det som er.
Lat det koma det som kjem.
Kjenn etter om du finn balansen.
At han er god å væra i.
Slepp berre taket ei lita stund, slik at du også kan erfare at det ikkje er farleg å balansera.
Slepp taket ,- og kjenn at livet kan være godt å være i,-
sjølv om ryggsekken du bær på er så alt for tung.
Slepp taket, – og kjenn at du er deg.
Ryggsekken med alle blylodda er der og føl deg, men han er ikkje deg.
Slepp taket.
Kanskje det kan væra trygt å sleppa no?
Litt og litt.
Berre bittelitt,- nett nok til at du kjenner at det ikkje er farleg å sleppa opp.
Slepp taket,
du veit du kan ,
berre det er trygt nok i deg og rundt deg.
Slepp taket og kjenn at balansen er der med deg og for deg.
Du treng han no.
Berre kjenn.
Du kjenner det når du er klar.
Korleis kan eg veta kva det er å være sterk?
Korleis kan eg veta kva det er å være sterk,-
når eg alltid har følt meg svak?
Korleis kan eg veta kva ord som ”krevjande” betyr,-
når livet alltid har vore for krevande?
Korleis kan eg veta at eg er rett,-
når eg kjenner så sterkt på at eg er feil?
Kvifor er det slik at nokon av oss treng lære dette først når halvlevd liv er forbi,-
lære om eigeverdet ?
Det er ikkje sjølvsagt å veta, –
ikkje er det sjølvsagt at ein klare å forstå det heller.
Ikkje før det er for seint.
Eg veit ikkje kva eigeverd er,-
eller kvar det er.
Ikkje der inne på innsida. Der du og alle dei andre ikkje slepp inn.
Der veit eg ikkje.
Der forstår eg ikkje.
Der føler eg ikkje.
Der eigeverdet eigentleg skulle hatt si djupaste kjensle.
Der er ho ikkje.
jeg skriver,- altså er jeg
For noen dager siden dukket det opp et lite flagg på bloggen min, der det sto at jeg hadde to års dag som blogger. En liten feiring, tror jeg de som administrerer wordpress tenkte.
Hos fysioterapeuten min på tirsdag, hørte jeg at jeg jobbet godt. At jeg hadde gjort store fremskritt dette året som snart har gått siden jeg startet opp hos henne. Det kan hende,- uansett har jeg blitt tryggere i møtene mine med henne. Det i seg selv er et stort fremskritt.
Jeg skulle så inderlig ønsket at dagene hadde litt mer sol og litt mer glede. Jeg skulle så inderlig ønske meg at jeg hadde klart å utrette noe,- at jeg kunne klare å føle på litt verdi.
Jeg skulle så inderlig ønsket meg at jeg hadde vært litt mindre redd for andre mennesker.
Kobler jeg på et rasjonale på tankene mine så vet jeg at det meste av det jeg ønsker meg av endring handler om et utkomme av relasjonelle traumer. Traumer som har resultert i en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Vil noen i det hele tatt meg vel?
Med dette som et av de store tankemessige temaene mine for tiden, våger jeg ikke skrive så mye på bloggen min. Det blir rett og slett for skummelt.
Jeg velger likevel å ha den åpen. Titter innom engang i blant. Leser gjerne noe av det jeg skrev for en tid tilbake siden. Ser,- leser og reflekterer over det som var, er – og undrer meg over hva som vil komme.
Det er et helt år til neste gang jeg blir ”flagget”,- hvor er jeg da mon tro?
det er så lett å bli sittende fast
Dissosiering og sorg.
1.mars.
Første vårdag.
År etter år.
Denne dagen kommer, og jeg føler meg både forberedt og overrasket på samme tid.
Den kommer alltid upassende.
Jeg håper på en måte at den aldri skal komme,at tiden bare skal forsvinne. Likevel kommer den. Etter den alltid så korte februar.
I fjor ble den annerledes. Fordi jeg reiste hjemmefra for å være barnevakt. Barnebarnet mitt skulle bli storesøster , og vi var alle veldig veldig spente.
Disse første dagene i mars ble venting. Mye venting. Det var en blanding av så uendelig mange følelser som ble aktivert.
Når hun ble født så alt for tidlig, var det fordi datteren min ble så veldig veldig syk.
Når jeg kommer til dem, er det barnebarnet som blir syk. Hun er kjempesyk med influensa, så jeg våker over henne, dag og natt. 41, 5 i temperatur. Det er så skummelt. Og det er i dagene før Norge blir stengt ned som følge av en pandemi.
Etter mange dager med kynnere og rier kommer 5.mars , og babyen melder tydelig i fra om at hun er klar for å møte familien sin. Begynne på et «selvstendig» liv.
Jeg ber mine mest hjelpeløse bønner om at alt skal gå bra, samtidig som jeg tenker på at i morgen er det 6.mars.
Solveig sin dag.
Det er Solveig sin dag, hennes og min. Ingen andre sin.
Så, like over midnatt blir lillesøster født. På tante Solveig sin bursdag.
På lørdag blir hun 1 år. Hennes første bursdag som hun skal dele med tante Solveig.
Hos meg er det et følelsesmessig kaos. Virkelig kaos. Jeg våger ikke kjenne etter. Jeg våger ikke være i dette. Det er for stort og for krevende.
Dette kaoset, som jeg så definitivt ikke har vært forberedt på. Hvordan snu dette til noe som kan føles fint? Jeg vet ikke hvordan. Det er for krevende.
Og jeg er så forundret over hvordan følelsene mine blir rundprylt. De får regelrett juling av alle disse årene med en million unnamanøvrer. Svart belte i å «late som om». Påsveising av de tyngste barrikader på topplokket mitt. Ikke en tanke, ikke en følelse, bare «late som om» følelser.
Likevel, tankene er der jo. På en måte så kommer de snikende. Etter så mye undring stopper det plutselig opp, og jeg tenker; hvorfor blir det sånn? Hvorfor så vanskelig.
Svaret kommer like plutselig, – klart det er vanskelig. Klart det er vanskelig med en dissosieringslidelse og en komplisert sorg. Det kan jo ikke gå sammen det. Når noe blir trigget og jeg ikke aner hvem i meg som blir «truffet» av det som trigger. Våren trigger. Bursdager som er sammenfallende trigger. Krøller trigger. Triggere over alt.
Mange av delene mine aner ikke hvordan de skal forholde seg til å se et lite barn bli drept. Klart det er vanskelig. Og når jeg ikke klarer ta inn over meg hvilken del som er aktivert, hvordan kan jeg da komme meg videre i en sorg. Tilogmed, tillate sorgen å komme. Ingenting passer jo?
Jeg aner ikke hvordan jeg skal møte frykten, uroen, sorgen. Jeg mestrer rett og slett ikke, fordi det som er hele meg aldri har fått ro til å være i den naturlige sorgen det er å miste et barn. Dissosieringen har ødelagt det som ødelegger et liv for så mange. Nemlig det å miste et barn, brått og brutalt. Dobbelt opp i n’te potens liksom.
Barnebarnet og jeg var på graven til tante Solveig for ikke så lenge siden.
«Hvorfor er tante Solveig død?»
«Hvorfor kan hun være ned i jorden og oppe i himmelen på en gang?»
«Hvorfor er jorden så hard?»
«Hvorfor dør mennesker?»
….og mange mange flere spørsmål.
Et av mine svar ble! Noen ganger er menneskene ferdige med livene sine, sånn som det var med oldemor. Noen ganger blir mennesker syke, og kroppen klarer ikke være i livet sitt lengre.
«Men, kommer det nye mennesker da?», spør hun.
Ja, sier jeg, Lillesøster er jo ny. Og du er ny.
Åja, stråler hun. Det er vi. Lillesøster og jeg er nye.
Så går vi ut fra gravplassen. Jeg full i tanker , og hun lykkelig.
På kvelden setter hun seg i vinduet i det nye huset sitt og ser ut. «Bestemor, nå ser jeg månen, og så ser jeg graven til tante Solveig. Hvorfor det?»
Modus grått
Eg skulle ynskja eg var ein robot.
Ei kjenslelaus maskin,
Med knappar eg kunne trykka på.
Ein svart knapp, og ein kvit og så absolutt ein som kunne setta meg i modus grå!
Kven er eg,
Som skriv dette.
Eg er 59 år gammal.
Kone med grått hår som eg har farga brunt.
Fargar fordi eg ikkje vil sjå ut som eg er 59 år gammal, snart 60.
Ikkje fordi eg ikkje vil være gammal, men fordi kjenslene mine så ofte berre er som dei du finn hos eit barn, eller ein tenåring, eller ein ung vaksen.
Likevel lyg ikkje etterveksten.
Han sei eg har levd lenge. Lenge nok til å sei at eg er 59 og snart blir 60.
Ansiktet mitt er stripete.
Rynkene er også bevis.
Bevis på at åra har gått.
Er det nokon som ynskjer vite kven eg er? Og er det nokon eg kan våge fortelje, eller vise, kven eg er?
«Du forstår, ein treng være litt opplagt for å ta kontakt med deg!
Du forstår sant?»
Jaudå, eg forsto , og eg gret.
Gret heilt utan tårer, fordi eg ikkje kunne vise kjensler.
Kjenslene kjem om natta.
Når søvnen er fråverande, då tek lett kjenslene over.
Dei kjenslene eg ikkje vågar å vise til andre, fordi eg ikkje veit om dei er opplagte nok, eller førebudd, eller mest av alt, ynskjer vite kven eg er.
Forresten, eg har slutta å farga håret. Gidd ikkje meir, fordi etterveksten blir kvitare og kvitare.
No er det berre kvitt,
eller grått om du vil.
Ei kvardagshandling med c-ptsd i ryggsekken.
«Kjør for faen», høyre eg ei stemme brøle ut bak meg i vogna. Bybanevogna.
Eg vil snu meg, sjå kva som skjer.
Kven som laga denne lyden.
Men kroppen let meg ikkje få snu meg. Kulda eg kjenner held meg fast til setet eg sit på.
«For faen då, går det ikkje å få denne vogna i fart?» På ny rungar stemma. Eg trur det må være ein gut. Ein mann kanskje.
Ingen av menneska rundt meg reagerer. Ikkje det eg kan sjå iallfall. Og det er nok best. Ein reaksjon kan provosera, tenkjer eg. Ein provokasjon no kan være farlig, tenkjer eg vidare.
Det er farlig!
Så klare eg sleppa opp blikket mitt ein ørliten smule. Er det ledige seter litt lengre framme i vogna? Men då blir eg sitjande slik at eg vil sjå rett på . Kanskje til og med få augnekontakt. Det kan iallfall provosera, tenkjer eg.
Brått trur eg eg kan merka at kloa som held meg fast i freeze har slept litt på taket sitt. Eg trur eg kan springa. Gå om ikkje anna. Om eg torer.
Men kor? Eg er innelukka i ei bybanevogn. Ein hermetikkboks. Frykta og angsten bit seg fast igjen, og beina let seg ikkje flytta på.
Eg prøver finna pulsen min. Telje. Være opptatt med noko. Det går ikkje. Eg finn ikkje noko puls, tenkjer eg samstundes som eg høyrer på brølinga og alle skjellsord som blir spydd ut meg like der bak.
«Kanskje han går av på neste stopp», tenkjer eg. Samtidig prøver eg å sjå på mannen som sit ved sida mi. Er han ein tøff type som kan redda vesle meg dersom noko skjer? Han som sit i mot meg har steinandlet. Han er ung. Men han kan jo være tøff for det om. Han smilte til meg då han kom inn på bana. Han er nok ein grei fyr. Han beskytte meg nok, tenkjer eg og kjenner på dødsangst. Det er ikkje lengre eit om noko skjer som herjer kroppen min. No er det når!
Brølapa heldt fram med sine «obskøne» beskrivelser av den som er bybanefører.
Eg vurderer seriøst om eg skal gå av på neste stopp. Ser på klokka og vurderer at då kan eg bli for sein til avtalen min. Og uansett vil eg ikkje våge eller klare komme meg opp og vekk frå setet mitt nett no. Eg er atthalden av ei iskald svær klo. Freeze.
«Neste stopp Kronstad», sei den smørblide dama i høgtalaren på bybana etter ein liten munter trudelutt.
Brølapa kjem alt anna enn lydlaust framover i vogna, og stiller seg framfor utgangsdøra. Kloss inn til. Kjeftar, og går ut.
Eg kjenner på ei eskalerende og heilt ufornuftig angstkjensle i det eg slappar bittelitt av.
Guten mitt i mot meg smiler, eit letta smil kanskje?
Kanskje han også syns dette var ubehagelig?
Så starta kampen, mot eller med eigne kjensler.
I det guten går av bana,
har kampen starta.
C-ptsd
Tanken
Tek spenntak
Slår den neste
Sønderknust
Med tusen nye
Knyttneveslag
Flat hand
Riv
Slit
Tråkka på
Slik at det brest
Musklane verkar
Så tek
Kaoset
Plassen
Der motet skulle væra
Slik livet kunne vore
I kaoset
Bak fasaden Les videre
Tanker over et strikketøy
Avsluttet denne genseren før jeg begynte på den grønne.
Jeg våkner med stiv nakke i dag. Så stiv at det pulserer i området skulder til skulder. Alt i mellom kjennes knallhard og selvfølgelig vondt.
Kanskje jeg klarer å sove litt til, tenker jeg, og retter på puta. Det bare utløser en ny pulsering i området jeg allerede har definert som nakke. Jeg er bare så utrolig nakkestiv.
Men, jeg har ikke vondt i armene.
Ikke i fingrene.
Ikke på den måten som det var den gangen det var prolaps i nakken.
Det føltes trygt å vite.
Så da er det vel strikkinga mi da, tenker jeg og føler tempoet på strikkepinnene mine lenge før jeg har fått strikketøyet i henda mine. Strikkepinnene som fyker avgårde, og som på en måte døyver smerten i alle de depressive tankene mine som borer seg inn i de fleste av fibrene i kroppen min.
Lettelsen avløses fort av en fryktelig ubehagelig panikkfølelse. For hva i all verden skal jeg finne på om jeg ikke klarer å strikke? Hva fyller jeg tomheten min med da?
Det siste jeg gjorde før jeg la meg i går var å hente et nytt nøste med det olivengrønne alpakka garnet fra Dale. 50g. og 133 m med mykt fint ullgarn. Forresten, jeg tok med to nøster, sånn for sikkerhets skyld. Jeg vet liksom aldri hvor fort det går å strikke opp et nøste. Eller, hvor fanget jeg blir av egne tankerekker som jeg på død og liv aldri har tid til, eller orker å møte. Det passer ikke, jeg må bare strikke to omganger til.
Det er bare å komme seg opp, tenker jeg, og kaster dynen tilsiden. Litt usikker på om den nye senga sin høyde er en fordel akkurat nå. Den er høy, men det går jo fint. Husker vel neppe hvordan den gamle senga var, bare noen av alle disse tankene som kommer og dessverre sjeldent går igjen.
Opp på gulvet, fordi kroppen må bevege seg nå om jeg ikke skal bli fullstendig sengeliggende. Kanskje det er å overdrive litt, men akkurat nå kjennes det slik ut. Det føles nesten som om jeg skal knekke, det er søren meg ikke bare nakken som er stiv, sukker jeg.
Hva kan jeg gjøre nå for å få litt bevegelse i kroppen. Litt bevegelse sånn at ikke alt er vondt.
Å bøye seg ned etter buksa jeg slapp av meg i går kveld kjennes nesten ut som et mesterstykke i å tåle smerter. Men med god støtte og litt lirking, klarer jeg å få det ene benet opp i joggebuksa. Liten pause, og jammen meg så klarte jeg å få det andre på plass også.
Jeg velger en fleece jakke, rett på kroppen. Den er det glidelås i og den er så romslig at det er lett å få den på plass slik at jeg bare kan dra opp glidelåsen.
Jeg prøver å memorere fysioterapeuten sin veiledning i en «spinecurl» lignende bevegelse. Jeg gir meg ikke, og kommer etter mye lirking dit hen at jeg kjenner jeg klarer å bevege kroppen sånn noenlunde, før jeg kryper på plass i sofaen med strikketøyet.
Jeg burde nok gått en liten tur, tenker jeg mens pinnene raser avgårde. Det skal jeg, bare jeg får sett ferdig 3 mila i Holmenkollen.
Men, nå er jeg jo snart ferdig med dette nøstet her, jeg strikker det ferdig , så kan jeg gå en tur.
Men det er jo lyst ute. Og det er søndag og sikkert mange som er ute og lufter seg.
Jeg slår i fra meg hele turen enn så lenge, jeg må vente til det blir mørkt. Da kan jeg gå ut.
Og sånn fortsetter diskusjonen inne i hodet mitt. Skal, skal ikke. Ambivalensen som er en menneskelig greie, men som blir så forsterket ved en depresjon var det en lege som sa.
Jaja, tenker jeg, i morgen må jeg ut, fordi da har jeg en avtale. Det hjelper med avtaler. Det hjelper fordi jeg liker ikke å ikke holde en avtale. Det er i overkant for skummelt for en som er redd for at noen skal bli sinte eller irriterte eller noe i den duren der. Da holder en avtaler.
Så da strikker jeg litt til da. Olivengrønn mariusgenser kan jo bli fint det. Det ble bare 399m olivengrønn ulltråd omsatt til masker på pinner nr. 3 denne dagen.
Glade jul
« Jula er ei god tid, dersom tida er god», høyrde eg sitert i eit fjernsynsprogram.
Og i dag i Bergens Tidende, ein artikkel om ei ung mor som vert ramma av hjerneslag; « eg følte at livet hadde servert meg eit synkehol».
«Glade jul» skrik eg frå mitt « synkehol».
«Glade, glade jul»
Den som er god dersom tida er god.
Mi tid er ikkje god.
Eg trur vi er mange som ikkje har ei god tid, men eg veit berre korleis mi er. Difor er det meg eg skriv om. Mi tid er ikkje god.
«Eit synkehol», tenkjer eg.
Ein flott metafor på korleis det kan følast å møta alle desse veggane.
Dersom synkeholet hadde verka slik dei vi har lest om i Amerika tildømes. Der heile hus og det i ein radius rundt berre forsvinn ut, eller ned i mørket, for aldri å verta synleg igjen.
Slukt av jordas indre. Heilt utan håp.
Eit synkehol rammar utan varsel. Utan at eg veit så mykje om dette, så kan det vel henda geologisk gransking kan forutsjå kor det er truleg at dette fenomenet kan oppstå.
Psykologisk gransking og erfaring hadde nok lett forutsett at eg var/ er i fare for å verta ramma av «synkehol». Pr. i dag veit dei. Eg veit eg er født ein del år for tidleg til at den kunnskapen var kjent.
Det i ein kombo med menneskets evne til å tilpassa seg er vel truleg årsak til at «synkeholet» ikkje kom i vegen.
Det verkar ei stund dette forsvaret, som eg tenkjer kan få namnet fr. Ambivalens og herr. Did. Men berre ei stund. Kor lang ei stund er, det er jammen ikkje godt å vite. Lang nok, eller alt for lenge? Kven veit? Fr. Ambivalens vert også sliten. Dausliten.
Eg får klara meg med den hola eg held på å grave. Ei virtuell hole, der opningen i starten var ganske stor, men som vert smalare og smalare jo meire krefter eg bruker på å grava meg nedover.
Ei grapse for mismot, ei ny for å føle seg avvist, ei tredje for å ikkje meistra , ei fjerde for triggarane som er der i hopetal. Sånn grev eg meg djupare og djupare ned.
Etter alle desse åra med motbakkekjensler er ikkje radiusen rundt meg så særleg mykje å skryte av.
Undrast kva som blir den dagen eg ikkje har fleire krefter. Den dagen det er tomt, heilt tomt og heilt svart. Kva då?
«Glade jul, heilage jul
Englar kjem frå Guds kongestol,
blomar ber dei frå paradis,
fint og fagert dei syng Guds pris.
Løynleg ikring oss dei går.
Løynleg ikring oss dei går».
Bak fasaden - Rønnaug 