Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

saman

 

Eg likar det mjuke,

mjuke hender og mjuke venlege auger.

Pusekattar.

Slike som glitrar som diamantar mot himmelen ein fin vårdag,

og dei som mel medan dei smyg seg attmed beina mine.

 

Mjuke tankar og mjuke stemmer.

Då vert det mjuke ord.

Eg har det godt i det mjuke.

I det mjuke og litt seine.

Travelheita har alt for skapre kantar.

 

Vil du være her i det mjuke du og?

Berre du og eg?

Det vert liksom endå litt mjukare når vi er to!

 

Mitt rom

 

Eg samlar føtene

og jobbar meg fram

til støtta eg får frå tær

og ytre fotboge.

Så tenkjer eg meg

os navicularis

som det naturlege midtpunkt.

 

Eg bøyer meg fram,

tilbake,- og fram igjen.

Leitar fram balansen.

 

Noko imaginært

har teke tak i håret mitt

og løfter meg mot høgder

eg knapt kan ane.

Den rette ryggen

gjev meg styrke

til å rette blikket

rett fram.

 

 

Så peikar eg

med dei samla føtene mine

mot venstre.

Føtene mine

som har forma til ein pilspiss

slik eg har plassert dei no.

Så skil eg dei

slik at dei peikar i kvar sin retning.

To pilspissar.

Ein peikar mot vest

og den andre mot aust.

 

Ved å bøye knærne

leitar eg fram nok støtte

til å bevege meg.

Slik kan eg flytte tyngden

frå den venstre

til den høgre foten,

og tilbake,

– i ein javn straum.

Ein djup mmmm lyd

frå djupt i meg

vert kobla på,

og krafta

vert endå tydlegare forankra.

 

Gjennom fundamentet mitt

som er kroppen

let eg krafta mi forankrast

ved hjelp av tyngdekrafta,

Og med dei lett bøygde knærne

finn eg balansen.

 

Skapar eg rommet mitt

som eg treng

for å være i meg sjølv.

 

I balansen

skapar eg mitt eige rom,

dette rommet

som det er eg som inviterer til.

 

Det passar ikkje i dag,

Eg er oppteken,

men i morgon klokka sju,

då kan du prøve igjen.

Når tida stikk…

Den tida som sit fast

mellom skulderblada mine.

Ho stikk.

Eg lika ikkje den kjensla fordi ho heldt fast

på noko eg vil ho skal sleppa.

IMG_0185

Sinnabloggen

Sinnablogg,-

Blir jeg da automatisk en sinnablogger? Eller er det nok at jeg klarer å være en smule sint og frustrert mens jeg skriver .

Det finnes en sinnablogger som jeg vet om,- en søt ung dame som slettes ikke høres så sint ut. Kanskje litt misfornøyd noen ganger, og kanskje litt kritisk til noe av det som rør seg rundt henne,- men sint? Og hun står der,- rak i ryggen og med blikket rettet rett på den hun snakker med. Sinnablogger. Jeg kjenner jeg misunner henne muligheten til å våge å si dette ordet om seg selv. Kanskje det ikke er hennes ord i utgangspunktet,- men uansett. Hun våger å være i det. Det beundrer jeg henne for. Virkelig.

 

Blir også litt usikker,- fordi jeg kjenner at mitt forhold til ordet ”sint” og tilstanden ”sint” sikkert ikke er som alle andre sitt.

I min verden blir og har det meste av ”sinne” blitt rettet innover med spørsmål og ransaking av ord og handling: ”Hva gjorde du galt nå Rønnaug,- siden det ble så vanskelig denne gangen også? ”

 

Jeg husker en gang jeg ble spurt om jeg hadde tenkt på tilgivelse. Generelt om tilgivelse,- fordi det kunne være mye god forløsning i det. Da ble jeg nok sint,- og svarte med å stenge alle dører. Sint fordi jeg kjente på at det var helt umulig for meg å tenke tanken på der og da. Jeg tror ikke den personen som spurte mente noe vondt eller dypere med dette enn at det kunne være godt for meg.

Nå tenker jeg at rekkefølgen ble feil. Jeg må først klare å være sint…rette sinnet der det hører hjemme. Før jeg klarer å finne frem til sinnet mitt,- går det ikke å tilgi.

Jeg må vite hvem jeg skal tilgi og hvem jeg skal være sint på. Det vet jeg med den intellektuelle delen av hjernen min,- men så definitivt ikke når urhjernen blir koblet opp. Da er jeg feil!

 

 

Da er det jo bare sånn da, – at en trenger å smile og vise sine aller beste sider,- fordi sint er det samme som at ”jeg ikke er god nok”. Slik høres det ut som i min så uendelig forkvaklede urhjerne,- og jeg skyter fortsatt fra amygdale rett som det er og best som det er,- og lar tilsvaret være det som gjelder. Triggere er det overalt.

 

Heldigvis vet jeg at jeg ikke er rettferdig mot meg selv når sinnet blir vendt innover. Adressen er ofte feil. Jeg fortjener det ikke.

Nå vet jeg at jeg har lov til å være sint,- jeg trenger det til og med. Jeg blir i terapi utfordret på sinnet mitt med spørsmål som: ”når har du tenkt å bli sint Rønnaug?”

 

Dette ble en lang innledning. Kanskje det er lurt noen ganger,- fordi det gir en forståelse av hvorfor det er så vanskelig med følelser. Sint er for meg en av de aller vanskeligste følelsene. Det er først og fremst den som vender seg innover og gjør at jeg blir feil.

 

Jeg lar bare innledningen stå jeg,- tror kanskje den formidler det jeg opplever som utfordrende og som også kan gjøre meg sint. Sint på meg selv,- og undring over om det er rett å vende det sinnet innover.

Frustrasjon over at min historie og mine erfaringer har ført til at jeg dissosierer egne helseplager. Fordi det er disse tankene jeg har nå med en hoste som har vart i mange uker( siden jul) en ankel som tydelig ikke har det bra og et stoffskifte som lar meg slite…

 

Nå har jeg sagt det,- og jeg ler faktisk litt av meg selv fordi jeg sitter her og føler meg som en sinnablogger.

 

 

IMG_8556

Tenk om jeg bobler over..av enten det ene eller det andre. Eller at alle boblene sprekker,- på en gang. hva da? 

 

 

 

 

Glipptak

Har du prøvd å gå på Tveitakvitingen med dårleg smurde ski?

Det er bratt,- grådig bratt.

Når vi går fra hytta vår på Jonshøgdi som er 455 moh., så blir det mange glipptak før ein når Tveitakvitingtoppen i Samnanger som er 1299moh.

Om skia er dårleg smurde.

Eg går ikkje på Tveitakvitingen med dårlege ski. Eg trur ikkje nokon gjer det,- det er for slitsamt.

Eg gjer det ikkje fordi eg kan velga sjølv om eg ynskjer det,- eller orkar det,

– eller ikkje.

Sjølv om eg ikkje har ski på beina no, ei heller er på fjellet,- så kjennest det ut som om eg prøver å ta meg fram i glatte og vanskelege brattheng for tida. Kanskje slik som det kan væra å klatra Stoveveggen opp frå Såta med glatte ski.

Brattheng som eg helst ikkje ynskjer skal eksistera. Eg vil ikkje visa dei til nokon. Eg vil helst gløyma og forsvinna.

Eg vil ikkje ha støtte frå nokon fordi eg ikkje veit kva den støtta skal være.

Eg vil ikkje ha trøyst, fordi eg då føler meg så liten og skamfull.

Eg vil ikkje at det skal være slik, likevel er det slik det er nett no.

Det glipp.

Det glipp i kampane mine,- og det er ikkje godt.

Kan eg klara å smøre om?

Eller treng eg finna ein ny veg?

 

IMG_9207

Ta kontrollen tilbake, ein lang prosess

Du veit, den dagen du kjenner på at du burde klare, og burde forstå, og burde burde det meste,- så blir alt meire likt det kaoset som vi som bur i Bergen ser ute på veien i dag.

Eller når ”Nina” tok tak i det meste av tak på huset vårt og trær og busker ikkje klarte halda seg oppreiste lengre.

Det er litt slik dag i dag,- og eg kjenner eg treng skriva litt på bloggen min igjen. Ikkje fordi eg må eller burde, men fordi det kjennes rett.

Eg driv og tek tilbake kontroll over kroppen min eg no. Eg likar å tru på at det er det eg gjer i alle fall. At eg brukar tid og krefter på akkurat dette,- ta tilbake noko som er blitt teke i frå meg. Eg prøver å få dei ulike delane eg kjempar med, og enda oftare kjempar i mot, til betre å samarbeide. Armar og bein treng det, dersom eg skal finne balansen eg treng for å være.

Det er ofte ein krevande disiplin dette, for oss med dissosieringsliding og ptsd.

”Lidinga” ligg der og uroar, mest heile tida. Likevel så tenkjer eg det går fint,- eg likar å kjenne at kroppen spelar litt meir på lag igjen med meg, utan at ”mismotet” og kjensla av å ikkje strekke til skal koma.

Eg trives med å kjenne at kroppen min er sliten. At musklane verker sånn nett passe etter ei treningsøkt.

Eg likar å kjenne at eg meistrar og at eg klarer. Kven gjer ikkje det? Så kjem ”det” likevel,- dette ”mismotet” eg så veldig gjerne ikkje ynskjer å veta av. Det kjem, og lagar dårlege vibrasjonar mellom meg og det eg treng kjenne på av gode kjensler, for at eg skal klare å fortsetje. ”Det” kjem og lagar bråk for meg og det eg ynskjer å få til,- og eg likar det ikkje.

Eg likar det ikkje fordi ”det” fortel meg at det er ”det” som ynskjer å ha kontroll over meg.

Men eg vil ikkje være i denne kloa av vonde og vanskelege kjensler. Kven vil vel det?

Så til deg ,- ”mismotet” mitt, du treng ikkje tru at det er her du skal væra så veldig lenge denne gongen.

Eg vil ikkje la deg finna ro til det. Det passar nemleg ikkje,- Ikkje no…

Det er min kontroll som gjeld,- ikkje ”din”….

…og ute snør det trollkjerringar.

Slepp taket…

Slepp taket.

Slepp taket….lat det være det som er.

Lat det koma det som kjem.

Kjenn etter om du finn balansen.

At han er god å væra i.

Slepp berre taket ei lita stund, slik at du også kan erfare at det ikkje er farleg å balansera.

Slepp taket ,- og kjenn at livet kan være godt å være i,-

sjølv om ryggsekken du bær på er så alt for tung.

Slepp taket, – og kjenn at du er deg.

Ryggsekken med alle blylodda er der og føl deg, men han er ikkje deg.

Slepp taket.

Kanskje det kan væra trygt å sleppa no?

Litt og litt.

Berre bittelitt,- nett nok til at du kjenner at det ikkje er farleg å sleppa opp.

Slepp taket,

du veit du kan ,

berre det er trygt nok i deg og rundt deg.

Slepp taket og kjenn at balansen er der med deg og for deg.

Du treng han no.

Berre kjenn.

Du kjenner det når du er klar.

IMG_4724

Korleis kan eg veta kva det er å være sterk?

Korleis kan eg veta kva det er å være sterk,-

når eg alltid har følt meg svak?

Korleis kan eg veta kva ord som ”krevjande” betyr,-

når livet alltid har vore for krevande?

Korleis kan eg veta at eg er rett,-

når eg kjenner så sterkt på at eg er feil?

Kvifor er det slik at nokon av oss treng lære dette først når halvlevd liv er forbi,-

lære om eigeverdet ?

Det er ikkje sjølvsagt å veta, –

ikkje er det sjølvsagt at ein klare å forstå det heller.

Ikkje før det er for seint.

Eg veit ikkje kva eigeverd er,-

eller kvar det er.

Ikkje der inne på innsida. Der du og alle dei andre ikkje slepp inn.

Der veit eg ikkje.

Der forstår eg ikkje.

Der føler eg ikkje.

Der eigeverdet eigentleg skulle hatt si djupaste kjensle.

Der er ho ikkje.

IMG_8579

jeg skriver,- altså er jeg

For noen dager siden dukket det opp et lite flagg på bloggen min, der det sto at jeg hadde to års dag som blogger. En liten feiring, tror jeg de som administrerer wordpress tenkte.

Hos fysioterapeuten min på tirsdag, hørte jeg at jeg jobbet godt. At jeg hadde gjort store fremskritt dette året som snart har gått siden jeg startet opp hos henne. Det kan hende,- uansett har jeg blitt tryggere i møtene mine med henne. Det i seg selv er et stort fremskritt.

Jeg skulle så inderlig ønsket at dagene hadde litt mer sol og litt mer glede. Jeg skulle så inderlig ønske meg at jeg hadde klart å utrette noe,- at jeg kunne klare å føle på litt verdi.

Jeg skulle så inderlig ønsket meg at jeg hadde vært litt mindre redd for andre mennesker.

Kobler jeg på et rasjonale på tankene mine så vet jeg at det meste av det jeg ønsker meg av endring handler om et utkomme av relasjonelle traumer. Traumer som har resultert i en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Vil noen i det hele tatt meg vel?

Med dette som et av de store tankemessige temaene mine for tiden, våger jeg ikke skrive så mye på bloggen min. Det blir rett og slett for skummelt.

Jeg velger likevel å ha den åpen. Titter innom engang i blant. Leser gjerne noe av det jeg skrev for en tid tilbake siden. Ser,- leser og reflekterer over det som var, er – og undrer meg over hva som vil komme.

Det er et helt år til neste gang jeg blir ”flagget”,- hvor er jeg da mon tro?

"klibrige" følelserdet er så lett å bli sittende fast 

Kime til innsikt

 

Eg dreg fram,
Den eine haugen etter den andre.
Bukser,
gensere,
bluser,
kjoler,
kåper.
Mange bukser og mange gensere.
Så mange at eg vel å ikkje telje dei.
Sumarsklede,
vinterklede,
lyse og mørke.
Fargerike, blomar og striper.
Endå fleire.
Grå og svarte.
Mange av kleda har merkelappen hengande.
Dei blei aldri passande.
Det blei aldri slik eg tenkte.
Aldri slik eg håpa.
Berre den korte stunda eg var i butikken,
og mest truleg ikkje turde prøva plagget eg sto med i handa.
Berre den korte stunda av tomme tankar.
Fri frå alt.
Rusa på lukka over å våga.
Så ein pose med på armen
som eg med møysommelig hand fekk gøymt vekk slik at ingen såg.

Eg hugsar han som gøymde spritflaskene sine,
På do, i vedstabelen, bakom sofaen, mellom mjølsekkane.
Han som alltid var på leit.

Han eg gøymde meg for.

 

«Hjertet er en ensom jeger»

«Hjertet er en ensom jeger», er tittelen på en bok jeg kjøpte før påske i håp om å finne nok ro til å lese. En bok som kom ut første gang i 1940 og som ble en bestselger etter relanseringen i 2016. Forfatteren er ukjente for meg, og heter Carson McCullers.
Jeg tenkte vel ikke så mye over tittelen på boka, utover det at den såg ut til å være en akkurat spennende nok «feel good» bok. En klassiker står det å lese på permen, som har fått terningkast 6 av både Dagbladet og VG .

Jeg har ikke begynt å lese den enda. Bare boktittelen. «Hjertet er en ensom jeger», og jeg tenker at slik er det. Sånn har det vært og sånn kommer det til å bli. Hele tiden jakte på det som kan gi en litt ro og fred i hjertet. En svulstig og ganske så klisjeaktig metafor, denne hjertefreden. Men så er det nå noe med den likevel da. Som er alt annet enn svulstig.

Da min far døde, husker jeg min datter spurte om jeg kunne vise henne hvor hjertedøren hennes var. Hun klarte ikke finne sin , sa hun. Hjertedøren er det bare du som kan åpne og styre, det er ingen andre som ser den eller vet helt hvordan den fungerer, prøvde jeg da å formidle. Så løftet hun opp genseren sin, såg seg selv på brystet og så, » Mamma, sant det er rart at bestefar som var så stor får plass inne i hjertet mitt som er så lite «.
Så stort er hjertet ditt, kunne jeg da si, at alle de du er glad i får plass!

Fysioterapeuten min spurte meg en gang om jeg hadde tenkt på hvorfor spissen på hjertet vårt «peker» fremover. Liksom retter seg mot den andre, eller de andre.
Hun tenkte at det var fordi vi alle trenger noen der ved vår side, at vi er relasjonelle vesen, helt avhengige av at andre er der sammen med oss på en eller annen måte.

Kanskje det er det hjertet mitt hele tiden jakter på, tenker jeg.
Så er det noe med det at «språket» hjertet bruker,( iallfall gjør mitt det) , er at tilliten ( til-lit) må være der.
Og det må jeg klare å stole på, for at hjertet mitt skal slutte å jakte.

For at jeg skal klare å senke skuldrene.

For at jeg skal våge å tro på det hjertet mitt har å si.

«Tillit til», den mest utfordrende og vanskeligste disiplinen som finnes i min verden.

Og hjertet mitt jakter som en ensom jeger, og jeg som har hjerte i brystet mitt er velvitende om at å hele tiden være på jakt er slitsomt.

… selv for et hjerte.

 

Raude lepper

Raude lepper

Eg har kjøpt lausneglar,
Slike blanke
Med lim på baksida.
Glinsende raude
og vakre.

Og ein raud leppestift,
Slik at eg kan laga trutemunn ,
Og sette nasen i sky
Medan eg klør meg underfundig på magen,
Med dei raude neglane mine

Etterpå skal eg sleppa meg ut
I evigheten

Blikket

Speilet fangar  blikket.

Grip tak

– i den djupe,

svarte,

uendelege pupillen.

Metamorforisk,

treffsikker,

og drepande.

Svartstilla

Stundom,
når det blæs opp til storm,
kan eg berre leggja meg ned
og flyta med straumen,
fylgja bølgene som slår innover land.
Det er svartstilla som fangar,
Alltid.

Profesjonelle venner, bare det?

Hver dag titter jeg innom statistikken på bloggen min. Jeg gjør det fordi jeg kanskje like ofte tenker på å avslutte roennaug.com. Skal jeg fortsette å skrive, er en tanke som tar stor plass. Vil jeg dele? Hva tenker de som leser dette om det jeg deler? Fordi jeg registrer jo at det faktisk er mange mennesker som leser noe fra bloggen som ligger der på www, hver eneste dag.
Jeg innrømmer glatt at jeg også lurer veldig på hvem det faktisk er som leser det jeg har skrevet. Det kunne vært veldig artig å vite, men det krever at leser gir seg til kjenne.
Det velger leserne heldigvis selv om de vil eller ikke. Jeg kan lett forstå, at rundt tematikken i mine blogginnlegg kan de være mange tanker og følelser som blir aktiverte. Enda bedre forstår jeg det, når jeg kjenner etter på min egen fobi mot følelser.
Så da er det sånn, – jeg sjekker statistikk over leste innlegg fordi jeg er grådig nysgjerrig og fortsetter å betale de $ de koster å holde roennaug.com gående i wordpress.

Jeg skal så absolutt ikke gi noe resymé av året som gikk. Til det har det vært så i overkant alt for mange skarpe svinger og fjelltopper med kvikksandgroper både her og der som har måttet forseres. Å leve med kompleks ptsd når triggere står i kø for å overraske deg, igjen og igjen, er faktisk ganske depresjonsaktiverende.

Så ja. Selv om jeg har mata meg selv med en overbevisning om at jeg faktisk ikke orker en depresjon til, så traff den. Lite lydhør som den er, tar den den plassen den krever. Innrømmer også her at den plassen er større enn hva jeg kjenner på at jeg kan trives med. Depresjonstrollet suger!

Jeg skrev en gang en kronikk der jeg brukte metaforen at troll sprekker i sollys. Sett ord på det som opptar tankene dine, alle «hemmeligheter» som tar for stor plass til at de er til å leve med, så blir det lettere etterhvert, tenkte jeg den gangen.

Fortsatt har jeg troen på at dette virker. Snakke om det som er der slik at det blir ufarliggjort.
Når en er deprimert går det meste tregt. Prokrastineringens velsignelse?

Det er noe med at alt som kan utsettes til neste sving er passert , lett kan tenkes at vil gå helt fint. Happy go lucky tanke kanskje?

En annen greie er at det er så utrolig slitsomt å be om hjelp, føle seg brysom og plagsom og håpløs, slik kritikeren som sitter på skulderen er en kløpper til å presse inn sånn ca. hele tiden.
Dette generer for meg, en så stor frykt for å bli avvist ( kritikeren er usannsynlig god på å zoome inn alt som kan minne om en avvisning, for så å la dette være sannheten) at jeg unngår å be om tjenester sånn ca. i sin helhet. Du kan godt si at kritikeren beskytter meg som i det å forskuttere en avvisning. Tøffe er de som prøver å ta utfordringen med å trosse kritikeren.

Så gjorde jeg det likevel. Jeg tok mot til meg og spurte om en samtale med kontaktpersonen min på Smiso. Egentlig ganske stolt over å makte det, men hadde vel et lyst øyeblikk der jeg forstod at jeg måtte ta sjansen.

Når jeg jobbet som psykiatrisk sykepleier husker jeg vi var opptatt av at pasientene våre trengte venner som ikke bare var profesjonelle. Profesjonelle som de som er betalt for å være der for en samtale.

Den dagen på Smiso, sa jeg til kontakten min at nå er jeg der selv. Jeg våger ikke lengre stole nok på menneskene rundt meg til at jeg våger å be om en tjeneste. At jeg tror på at de ser meg som mennesket bak diagnosen , fordi jeg faktisk ikke er opplevelsene mine. Jeg er meg! ( akkurat som jeg tror på det sånn dypest sett)
Tenk å klare å stole nok på den andre til å tro på at noen ønsker å være der for meg!

«Hva kan du gjøre med det da?» spurte hun.
«Jeg er vel nødt til å ta sjansen på å prøve», var svaret mitt » uten å faktisk ha peiling på hvordan «.

Lørdag den 18.februar skal vi ha barnedåp til lille Hanne. Kritikeren min har glemt å beskytte meg, men matet meg med en overbevisning om at dette må du da klarer du selv. Du trenger ikke hjelp til å lage mat og å lage til fest for 35 mennesker.

Så er det jo akkurat det jeg trenger. Jeg trenger hjelp, men jeg våger ikke spørre noen fordi jeg faktisk ikke vet hvem jeg kan spørre fordi jeg ikke vet hvem jeg våger å tro på at kan tenke seg å hjelpe meg. Da med overskriften » tror du virkelig noen gidder det da».

Så ble det en blogg, om det å føle seg så bitte bitte liten i en stor og støl kropp som pt. kjenner på et hav av følelser rundt det å være den som kanskje må ta til takke med profesjonelle venner. Fordi alt annet blir for skummelt.

Vil jeg det? Eller våger jeg ta sjansen på å spørre noen om hjelp?

angst

Slik kan det føles, å være redd uten helt å forstå hvorfor

Les videre

Hjartetanke

Dersom eg søkjer
Djupt nok
Kan eg kjenna hjarte mitt slå

Kan eg kjenna at eg er
Fordomsfri og ekte

Slik eg ynskjer at det skal være
Dei dagane
Eg ikkje når opp
Til kjensla av å levaIMG_3311

Ny dag…

05.10….klokkeradioen slår seg på.
Har lagt musestille en stund nå.
Er tissetrengt.
Har vært det lenge.

Han velter seg rundt og slår av musikken som er i ferd med å fylle rommet. Hurtig eskalerende volum fra klokkeradioen.
Jeg later som jeg sover, mens jeg hører romsteringen på badet.
«Skulle lagt oppe», tenker jeg.
«Hadde fått fred da».
Jeg lytter etter de kjente lydene.
Tissingen, dusjen som varer 4 minutter og 30 sekunder, brødskjæringen( 6 skiver , to til frokost og fire til nistemat), døra som åpner seg for å hente inn avisen, tannpussen, romsteringen etter bilnøklene (som aldri blir hengt opp der de skal), så suset fra oppvaskemaskina som blir satt i gang før han gløtter på soveromsdøra og sier,-
«Hadet, det er fint vær i dag»

eller

«Hadet,- det er ganske glatt på skiferhellene»

og til slutt alltid status katter : «begge kattene er ute».

«Hadet «, svarer jeg, og later som om jeg ikke er våken nok til å se på han.
Må sove litt til.

Så hører jeg duren fra bilen, og vet jeg er alene.

Tisser.
Ser på telefonen. Kalenderen forteller at det er mandag.
Sjekker Mail. Gammel vane.
Facebook. Ny vane.
Sjekker at telefonen er på lydløs.

Pakker dyna godt rundt meg. Ligger på siden og åpner en ny pastilleske.
Tar en pastill. En til, hele esken tømmes. Alltid sukkerfrie. Bruker de til å tygge meg inn i en transe av dagdrømmemodus,
mens den bare maner bare frem en enda større tomhetsfølelse.

Det er stille,
Og tomt.IMG_2281

Et smil, kanskje?

Bare et lite blikk,
En ørliten bevegelse,
Et håndtrykk eller
Et smil
kanskje?

Men alt var
Bare stille –
og et tomt blikk
Så tomt som bare en mor kan se.
Som stillheten etter en storm
Etter brusende hav og
knekte trær
Når alt ligger dødt
Rundt deg

 

IMG_0682

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site